Bloggen er blitt bok

Bloggen er n nedlagt - men lever videre i bokform. En del av blogginnleggene er sammen med en god del nyprodusert stoff samlet i boken "Pappa ser dobbelt".

Boken er utgitt av Tvillingforeldreforeningen i Norge. (Les mer her)

Boken lanseres 11. mai 2013, og er p 128 sider.

Bokens forside:

Her er noen smakebiter p noen andre sider i boken:



Fakta
om boken "Pappa ser dobbelt"

En pappabok om tvillinger, basert p egne hendelser med tvillingjenter i alderen null til ni r.
Inneholder ogs mye smstoff, notiser og kuriosastoff.

Forfatter: Hans Martin Sveindal
Design og trykk: Bjorvand & Skarpodde
Utgitt: Mai 2013
Utgiver: Tvillingforeldreforeningen i Norge
Pris: Kr 449
Selges hos Tvillingforeldreforeningen (www.tvilling.no)

Donald Duck sykler best

Nr man sykler m man kle seg. Ikke ndvendigvis etter vret, temperaturen eller forholdene. Men som alle andre syklister. Vi ser ut som Donald Duck.





"Jeg ser du er kledd for g ut og tmme spla", gliste min gode nabo. Han fersket meg da jeg var p vei ut av dra i gr, ikledd syklistenes svar p frimureruniformen.

Heldigvis slipper vi den bl og hvite kragen fra Andeby, men bevaremegvel, vi kunne like gjerne hatt den. For det er tettsittende latex-et-eller-annet som er det store must. Stammekostymet har gedigne gummiputer i rumpa, strre enn flattrykte strutseegg. Drakten, eller hva den kalles, finnes kun i ett fordmt flak, ikke strre enn et lommetrkle nr man krller den sammen i hndbaken. verste del dekker bare halve magen. Toppen bestr av tynne, smale BH-lignende stropper over skuldrende. Vi ser ut som bryter Jon Rnningen over navlen og volleyballspiller Nila Hkedal under. Med bde set-ball og match-ball. Det er ikke brre lekkert. Men "ndvendig". Det har vel noe med luftmotstanden gjre, tenker jeg. Som om det skulle ha noe bety nr man m g opp bakkene.

Det burde finnes et ES-direktiv mot kle seg slik. Uten noe under eller over er det anse som blotting.

"Jeg fikk strrelse Large, men den er for liten, jeg m ha XL", sa jeg fortvilet til sykkelorganisatorkollegaen p jobb, dagen fr rittet.
"Den skal vre stram", sa han Dessuten er det ikke flere XL igjen. Og den er jo gratis.

S derfor ler jeg meg inn i plagget som er som skapt for stoppe blodomlpet. Og tar p meg hjelm. Og hansker. Jeg kjpte de kuleste hanskene for kompensere for resten av tpeligheten.

Jeg prver lure meg ut nr ingen i nabolaget ser, men blir oppdaget av og til. Nei, jeg skal ikke p sirkus, jeg skal bare sykle. Og s sykler jeg ekstra langt for vre sikker p at det er blitt mrkt fr jeg kommer hjem igjen.

Og overraskende nok - mot alle verdens odds - vrens hndfulle anstrengelser gav resultat. Jeg klarte mlet! Ja, jeg gjennomfrte Nordsjrittet! 91 kilometer p sykkel, fra Egersund til Sandnes. Og det var jaggu ikke draktas fortjeneste.

Det som jeg ans som galskap i vr viste seg alts vre faktisk fullt ut gjennomfrbart, selv for oss i "Folk flest"-kategorien. Det tok en snau arbeidsdag fra start til ml, 6 timer og 22 minutter for vre nyaktig. Og det var faktisk bde moro og tilfredstillende. Bortsett fra en del familire hydepunkter tror jeg dette er det nrmeste man kan komme lykke - selv om man kreker seg over mlstreken etter ni mil. Mestringsflelse kom inn i ordboken igjen denne dagen - med stor M. Og til alle som ikke trodde p meg: Bl!

Den som sykler sist, smiler best. Selvsagt ble jeg sist av mine rundt 20 kolleger. Sist blant likemenn. Det var ikke annet vente. De slo meg alle sammen, sikkert velfortjent. Noen av dem ventet i nesten tre timer p meg i mlomrdet. Men det gjorde ingenting, for jeg hadde allerede utropt meg selv som vinner p vei ned den siste bakken, og jeg tror ikke ventetimene affekterte dem nevneverdig heller, for s kunne de kjpe en l til. Og det var lang k foran lteltet i Sandnes.

I selskap med 9400 andre p startstreken er man i utgangspunket en ubetydelig mygg. En nobody. Men s str man der da, i startpulje 16, som en flokk ender, alle like utenp. Bestemor Duck er her. Og Guffen - i tights. S gr startskuddet, Jeg har for stort konkurranseinstinkt til bare konkurrere mot meg selv. Derfor har jeg to ml. Det frste er sl tiden til den av kollegaene mine som ble sist i fjor. Han pstod selv at de eneste han hadde bak seg var kols-pasientene. Men jeg tror han ly.

Det andre mlet var ha 50 bak meg p resultatlisten. Alts bli nummer 9350.

Jeg skjnte fort at bakdelen med starte i en tidlig pulje er at nesten alle som starter senere sykler forbi. "Halda hgre", gaulte jrbuene som ville forbi, p tunge gir. Men jeg tok igjen et par-tre p slutten. En av dem passerte jeg to ganger og s han aldri igjen. Han syklet for Posten og trodde vel han trkket p offentlig tariff.

Morsomst var det likevel med alle de tusen andre rogalendingene, de uten sykkel, som stod eller satt langs lypa med flagg og helstekt gris og heiarop. "Du gal-goe" stod det p en plakat. Den var til alle, ogs til en stakkars srlending som akkurat hadde sett skiltet "30 kilometer til ml". Jeg har likt rogalendinger fr, men denne dagen ble jeg glad i dem.

Jeg slo kols-tiden. Og jeg ble nummer 8710. Sykkelen var full av gjrme, mannen opp var Dirty Harry, men stoltheten var blank. Revenge of the looser.

Det var 11. juni, dette. Nyaktig to mneder senere, n i august, tok jeg sykkelen ut av garasjen igjen og vasket den ren. N skal det lades opp til neste r, og da skal jeg ikke bare sl Guffen og Gamla, men bde Lilleulv og Storeulv og Ole, Dole, Doffen og kanskje fetter Anton ogs hvis jeg er heldig.

Og slr min interne og dypt hemmelige femrsplan til, skal jeg menge meg med topp-8000 innen 2016. Det er lov vre blid, sang Jens Book-Jensen. Det er lov vre ambisis ogs, selv om man m kle seg som en idiot. Og forresten; Kan noen se f kjpt en sykkel til Fantomet? Det var jo han som oppfant sykkeldrakta.

Sykkel - del 2

Face to face med Srlandets lengste oppoverbakke finnes egentlig bare ett fornuftig alternativ.
snu.

Men mine to sykkelkamerater lfter hodet , kikker begeistret oppover, jeg tror nesten de sikler ogs. De ser bakken som en kul utfordring. Jeg ser ikke noe annet enn galskap.

Men sier hflig: "Ok, jeg skal bli med s lenge jeg klarer".

Syklingen er nemlig blitt alvor n. S serist at jeg m ta med kontanter fr hver sykkeltur, i en liten veske p styret. Ikke ndvendigvis for kunne ta drosje hjem hvis jeg skulle forkomme av krampe, bli overkjrt eller sykle meg bort, men for kunne kjpe en cola. Det er heldigvis ikke langt mellom bensinstasjonene. Og man blir trst av sykle.

Sykkelrittet er bare f dager unna, og jeg har ikke prvd alle girene enda. Men sykkelen er temmet og frykten er hemmet. Det gr lettere for hver tur og n er jeg sikker p at jeg skal klare gjennomfre marerittet p Jren til lrdag, selv om jeg aldri har vrt i nrheten av sykle ni mil i strekk. 90 kilometer. Forsk g 180.000 ganger rundt huset, s skjnner du hvor langt det er...

Nordsjrittet. "Betale for sykle i k"-rittet, som en kollega kalte det. Han er en av de som ikke skal med. Naturlig nok, med den innstillingen. Det verste er at han er s godt trent at han sikkert kunne ha syklet fra Kristiansand til Egersund p natta, startet p rittet kl 09.45 og kommet i ml fr de fleste andre.

Vi er rundt 20 kolleger som er pmeldt. Jeg er den drligste. Det er i alle fall det alle tror... (Blunkefjes og lur latter). Sykkelen min har riktignok hatt langt flere hviledager enn kjredager den siste mneden. Men n glefser den i alle fall ikke lenger, den mjauer. Og jeg har trent i skjul.

Jeg har mistanke om at det figurerer hemmelige veddeml p jobb, i mrke ganger og bak lste drer, der det satses bde dagslnner og mnedslnner p at jeg ikke skal klare gjennomfre, eller at jeg m skrapes opp fra ei grft p Varhaug. Og oddsene for at jeg skal klare gjennomfre er ikke hye, det skal innrmmes. Sist jeg trente aktivt var da Saami dnan vant den norske Melodi Grand Prix-finalen og Tom Lund var p landslaget i fotball.

Dessuten veier jeg 20 kilo mer n enn da. Eller veide. For den siste mneds sykkelturer har frt til et solid vekttap. 700 gram for vre nyaktig. Omtrent 20 gram hver dag. Jippikayee... Jeg kunne ha klart det samme ved ta ett mindre bit av brdskiva. Men investerer i stedet bde en og to timer p et hardt sete, svett, stnnende og andpusten. Men grammene som renner av er ikke viktig. Prestisjen er det som betyr noe.

For dette skal g. Sfremt det ikke blir jordskjelv eller motvind. Jeg bryr meg ikke s mye om tiden, men er mer opptatt av plasseringen. For gjre det litt mer spennende har jeg satt meg et hemmelig ambisist ml. Jeg skal ikke bli drligere enn nummer 9900! Av de 10.000 deltakerne satser jeg p at det er 50 som er i drligere form enn meg, og 50 andre som blir forsinket av punkteringer, kjedeavhopp eller velt.

Nuvel, man skal vokte seg vel for bli kjepphy. Det er ikke lenger enn to uker siden jeg ble tatt igjen, og passert, av tre karer p rulleski. P rulleski, med mindre hjul enn barnevogner! Men gjennomsnittsfarten, som min trofaste venn RunKeeper-appen forteller meg om, med skingrende amerikansk srstatsdialekt, viser at det gr sakte men sikkert fremover, fra 15 kilometer i timen i starten, til 16, 17 og 18 n. Det hres kanskje ut som det ikke er s mye raskere enn g. Men bevaremegvel - prv sjl!

Jeg sykler som regel alene - det er tryggest og best at jeg ikke blir gjenkjent. Men forrige uke tok jeg sjansen p sl flge med to gode kamerater. Den ene har et etternavn som ikke er s ulikt Hushovd. Han har i alle fall syklet til Paris og Hovden, og er topptrent. Den andre har syklet jevnlig frem og tilbake til sin jobb i to r og holder hyt, jevnt tempo. En stayer. Begge stilte i gule overdeler og klikksko da vi mttes. Jeg har joggesko, og definitivt ikke kule hansker eller tights med fargerike reklamer p. Treningsjakken min er fra 1999, og er falmet lysebl, en snn med krage.

De var snille med meg, og syklet i mitt tempo, til vi kom halvveis. Det var da de absolutt ville opp den himla bakken. Jeg ga opp etter 100 meter.

Men luringene hadde bde agn og lokkemiddel. "Kom igjen, da, s kan du heller skrive et blogginnlegg om det etterp", sa en av dem. Snakk om tap-tap-situasjon. Frst slite seg ut, og s skrive seg ut. Men svake mennesker lar seg lett overtale. Man vil ikke miste ansikt blant kompiser fr man ligger med trynet i asfalten.

Ok, litt da, sa jeg. Beit tennene sammen, hang meg p han foran og ble jaget av han bak. Trkket p det aller laveste giret, samlet p melkesyre og trodde aldri, aldri i livet det skulle vre fysisk mulig. Men holdt ut, lenger og lenger - og det eneste jeg tenkte p den siste halve kilometeren var bensinstasjonen p toppen. Kald Cola!

Utrolig nok kom jeg opp, uten stopp! Der og da fltes det som en strre seier bestige Hiekleivene enn bestige Himalaya. Endelig framme ved bensinstasjonen. Som forvrig hadde stengt fem minutter fr.

Reodor p felgen

Jeg har kjpt en sykkel som insisterer p st i garasjen.

Den er fin og hvit utenp, men ond og utspekulert inni. Kanskje ble den laget av en p tiltak, eller av Magica fra tryll. Den har i alle fall ftt menneskelige egenskaper - og de er ikke gode. Sykkelen min har motarbeidet meg fra dag n.

"Kjp en hybrid", sa vennene mine. Jeg kjpte en bastard.

Men jeg mtte ha ny sykkel. For navnet mitt er pmeldt til Nordsjrittet. Sjelen min er definitivt ikke pmeldt. For dette er et avsindig langt sykkellp som gr av stabelen om nyaktig en mned. 11. juni 2011 har jeg forpliktet meg til sykle ni mil. Jeg som ikke har syklet mer enn halvannen kilometer de siste 15 r.

Jeg er s heldig ha gode og velmenende kolleger som ivrer for sunnhet og velvre - og ikke minst, og heldigvis, inkludering. Halve arbeidsstokken meldte seg p torturlpet i vinter, og da invitasjonsmail nummer to (les: 1. purring) ble sendt ut tok jeg utfordringen. Jeg melder meg herved p i klassen "Hvem skulle trodd at..." skrev jeg, og dermed var det ingen vei tilbake.

Jeg ser for meg at navnene i denne klassen blir ropt opp med ropert p startstreken, og mtes av gapskratt, og at jeg fr plass midt mellom for eksempel Jan Simonsen og Per Inge Torkelsen. For rittet skal g p Jren et sted, jeg gr ut fra - som en selvflge - at det er fra nord til sr p kartet s man kan trille nedover. Men jeg ble bekymret da jeg skjnte at strekningen m unnagjres p n dag. Jeg tenkte jeg skulle ta ut et par ferieuker og satse p komme i ml fr Sankthans.

Frste skritt var kjpe sykkel. Andre skritt var begynne trene. Det var lang tid igjen, kalenderen viste enda bare mars.

"Det viktigste er ikke sykkelen, men girene. Du m ha Schimano" sa min gode venn, som ble med meg p sykkelshopping. Han er sykkelentusiast og spiser mil til frokost. Han har peiling, og snakket med sykkelselgeren om skivebremser og underlag som om det skulle vre vret. Jeg nikket. Og kjpte den hvite.

S var det treningen. Etter den frste mneden ser treningsdagboken slik ut:

Dag 1:
En prvetur p 6 kilometer frem og tilbake. Satte av kvelden for vre sikker p komme hjem igjen fr det ble mrkt. Fin tur, men litt teit mtte leie sykkelen i oppoverbakkene.

Dag 2, 3, 4 og 5
Ventet p inspirasjon.

Dag 6:
Klar for ny tur. P med trenngsty, inn i garasjen for hente sykkelen. Finner den med flatt bakdekk.

Dag 7:
Legger sykkelen i bilen, men glemmer levere den.

Dag 8:
Glemmer det fortsatt.

Dag 9:
Fr levert sykkelen til et reparasjonsverksted for skifte slange.

Dag 10:
Henter sykkelen igjen. Betaler 320 kroner med masse moms.

Dag 11, 12, 13 og 14:
Tenker p at det snart er p tide med en ny treningstur.

Dag 15:
Sykkeltur nummer to. Bestemmer meg for sykle til byen, det er en mil hver vei. Like fr halvveis, merker jeg at det er lite luft i bakdekket, snart er det helt flatt. Og det er en mil hjem igjen. For den som lurer: Det tar nesten en time leie en sykkel en mil. Sykkelen leder 2-0.

Dag 16:
Irritert. Leverer sykkelen til forretningen der jeg kjpte den og forlanger f punkteringsfrie dekk."Den skal vre klar til i morgen", sier sykkelmannen.

Dag 17:
Sykkelmannen ringer. "Dekkene m bestilles, s du kan dessverre ikke hente sykkelen fr i morgen", sier han.

Dag 18:
Drar tidlig fra jobb for f hentet sykkelen fr stengetid, og rekke hjem til dugnad i gata. "Nei, dessverre, jeg har ikke ftt tid til skifte dekkene. Du kan komme tilbake i morgen", sier sykkelmannen. Veien hjem i bil, som vanligvis tar 12 minutter, tar n 45 minutter p grunn av en ulykke, k og omkjring. Rekker ikke dugnaden.

Dag 19:
Intet nytt.

Dag 20:
Sykkelmannen ringer: "N kan du hente sykkelen". Men det kan jeg ikke, for jeg er bortreist.

Dag 21:
Henter sykkelen, med nye dekk.

Dag 22 og 23:
Forbereder meg til sykkeltur nummer tre. Har installert "RunKeeper"-appen p mobilen, og gleder meg til mle hvor mange minutter jeg bruker p hver kilometer, se kalorimling og gjennomsnittsfart og kart. Slike apper liker vi.

Dag 24:
Sykkeltur nummer tre, samme rute som frste gang. Men mobilen gr tom for strm etter 3,67 kilometer, s da er det ikke noe gy lenger.

Dag, 25, 26, 27, 28, 29 og 30:
Venter p at sykkelen skal storme ut av garasjen og bite meg.

Dag 31:
I dag. Oppladningen er ferdig. Intensiteten skal kes kraftig. Fra i morgen.

Forviklinger i forkledning

"Kan vi ikke grille marshmallows" spurte den ene tiringen.

Settingen var riktignok ikke helt tradisjonell. Det var verken ski eller ryggsekker inne i bildet. Det var rett og slett en helt vanlig hjemmekveld.

Ikke er vi utpreget friluftsinteressert i vr familie heller. Men vi har peiling p instant kos. S pappa og tvilling 1 lp ut i bilen, kjrte de 600 metrene til butikken , kjpte en pose marshmallows til 30 kroner, mens tvilling 2 fyrte opp med bjrkeved, og s grillet vi det komprimerte sukkeret p sm pinner alle tre. Dermed ble onsdagskvelden i vinterferien en hjdare, selv om idyllen bare varte fram til dverghamsteren beit.

Det beste er jo som kjent usunt eller umoralsk. S det er kanskje ikke rart at det viktigste ungene sitter igjen med fra rene i barnehagen er at sukker er godt. P skolen siger det inn litt mer helsefremmende lrdom, og jada, vi har hatt vr uke med fluortabletter og vr periode med gulrtter i kjleskapet. Men man lrer fort at gulrtter ikke holder mer enn maks to - tre mneder.... S er det Nugatti igjen.

Den boklige lrdommen kommer ogs sigende etterhvert, selv om ikke riktig alt er p plass i fjerde klasse. "Pappa, ligger Oslo p Srlandet", fikk jeg sprsml om i dag.

Jeg burde kanskje sagt "Nei, heldigvis ikke". Men det finnes viktigere ting enn geografi. Krig, for eksempel. For et par dager siden snakket vi om frste verdenskrig rundt middagsbordet. N har vi ikke for vane snakke om krig og fred og tortur og snn nr vi spiser ketchup, selv om Ghadaffi rett som det er dukker opp og forstyrrer kveldsfreden n for tiden. Ikke vet jeg om frste verdenskrig er pensum i fjerde, men jeg gjorde et forsk.

"Vet dere nr frste verdenskrig startet", spurte jeg.

Mens tvilling 1 tenkte, s snudde tvilling 2 seg mot meg og svarte ganske umiddelbart:

"1987 ?"
Hun var helt alvorlig.

Man kan jo ikke le, heller. Jo forresten, det kan man. For nr man har barn som til og med er fdt lenge etter at Norge slo Brasil i fotball-VM, er det ikke forvente at de skal vite hva som skjedde i 1987. Neida, vi hadde ikke krig i Norge p 80-tallet. Det holdt lenge at vi hadde Jrn Hoel.

Men n var det blitt gy. Jeg tok en ny test.

"Hva heter kongen i Norge?". Easy. Harald. "Hva het faren hans". Nesten like lett: "Olav". Twinsa var i form n.
S spr jeg: "Og faren til kong Olav da, hva het han?".

Lang tenkepause hos begge, fr den ene forsker seg:

"Leif?"

Akkurat her mtte faderen inn med en liten historietime. Selv om det var et godt navneforslag p en monark, p sett og vis. Leif og kompisane styrer landet, liksom. Det hadde vrt noe, det. For ikke snakke om Ronny og Johnny eller Pelle Parafin.

Nei, la barna f lov til vre barn s lenge de kan. De har nok streve med om ikke de skal kunne kongerekka. Her i huset har det den siste tiden nesten vrt k ved tannglasset i stuevinduet. Det er strie tider. En uke var det to tenner fra samme barn i samme glass, neste uke var det en tann fra neste pasient. Sistnevnte forskte til og med trekke ut den lse tanna med hyssing sent p kvelden, riktignok uten resultat. Men naturen gjr jobben sin fr sengetid, og Tippa Tannlaus, som min far sa, seirer alltid til slutt. 20 kroner for hver tann blir penger i pungen. Og det finnes saktens verre ting konkurrere om enn hvem som har mistet flest tenner. Forelpig er stillingen 14 - 13 til den ene.

En gutt i klassen deres hadde ogs en ls tann en dag etter nyttr. Han var s irritert p den lse tanna at han gikk p skolens toalett og rikket og vred i tanna, han skulle vre enda tffere enn han allerede var, og s, etter en lang stund, kom han triumferende inn i klassen med tanna i hnda. MEN: S oppdaget han at det var feil tann...

Med alderen kommer ogs utspekuleringen. Og med et par s godt som prikk like tvillinger - i alle fall for utenforstende - er det duket for egenskapte forviklinger. Det mtte komme.

Frste gang var for noen mneder siden. "Vi skal ha vikar i morgen", sa tvilling 1. "S vi har planlagt lure henne, og bytte plass". Hun var helt oppgldd, og den andre var ikke mindre giret. De hadde lagt slagplanen p vei hjem fra skolen.

Jeg holdt meg klokelig i ro.

Neste ettermiddag spurte jeg hvordan det hadde gtt. Joda, ikke bare hadde de byttet plass, men de hadde ogs byttet klr i langfriminuttet, og den stakkars lrervikaren, som kanskje ikke hadde oppdaget at det var to like engang, og langt mindre lrt seg navnene, forstod selvsagt ingenting. Men klassekameratene syntes dette var usannsynlig festlig.

S, i forrige uke skulle tvilling 1 p speideren. Men s ble hun syk, og kunne ikke g. Hun hadde ikke lyst til g glipp av speideren, s hun sendte en stand-in. Sstera stilte villig opp, ikledte seg speiderskjorte og skjerf og vet p navnet til speiderlederne.

Hun lurte alle, men fikk kalde ftter da de skulle ut i skogen for tenne bl. "Hjelp, tenk hvis vi skal grille plser. Sstera mi liker plser, men det gjr jo ikke jeg! Hvis jeg sier jeg ikke vil ha plser blir jeg nok avslrt", tenkte hun.

Men heldigvis var det ikke plser som skulle grilles. Bare marshmallows. Sukkeret ble redningen.

Den myke pakkens hemmelighet

Det skulle ikke forundre meg om reinsdyret Rudolf styrtet p Dovre. Han kom i alle fall ikke hit. S kaldt som det var p Srlandet denne julekvelden kan det ikke ha vrt siden Napoleonskakekrigen.

Noen hater kulde. Det gjr ikke jeg. Man kan hate noe vederstyggelig, som Adolf Hitlers gjerninger eller musikken til Robbie Williams. Men ikke vret. Vi m respektere minusgradene. De trives best i flokk. Men s kaldt som det ble p julaften 2010 burde vi nok ha droppet gavene og i stedet gitt hverandre 400 kilowatt strm. For at det er en nyttig ting kan ingen komme fra.

Men de minste hadde ikke gavekort fra Agder Energi p nskelistene. Og jeg hpet at jeg at jeg skulle f Smrbukks julehefte.

Dette var ikke bare julen da julesangene ble levert av Spotify. Julekvelden 2010 hos oss vil frst og fremst bli husket fordi rversprket gjorde sitt inntog p pakkelappene. Og myke pakker fikk en helt ny betydning.

Med kreative barn har julen nemlig en tendens til bli morsommere for hvert r. Det var eldstejenta, hun som n er blitt 19 og hybelboer, men som elsker julen mer enn noen andre, som satte standarden. Med pakke til pappa, med innflkt pakkelapptekst p rversprk. Tot-i-lol pop-a-pop-pop-a. Jeg lrte rversprket som 13-ring da jeg leste Fem-bkene, og har selvsagt srget for ekstraundervisning til mine barn, s sprket skal bli bevart i slekta. En lang forklaring inni papiret - ogs den p rversprk - fortalte at gaven min var finne inne i bok nummer fem fra hyre i bokhyllen, mellom side 176 og 177.

Hva som var der? Kyllinger. Et gavekort p kyllinger. Imaginre sdan, fra Kirkens Ndhjelp. Til noen som trenger dem mer enn oss.

Deretter ble det bare mykere. Fra husets andre tenring, gutten, 16-ringen med stort konkurranseinstinkt og ikke mindre hrvoks. Omsorgsfull og litt snn "Det viktigste er ikke delta, men ta seg best ut etter ha vunnet", og s har han deltidsjobb p motebutikk, der han fr kjpe s mye han vil til tosifret rabatt. Det er kjekt, det. Ikke minst for pappa p julaften, som blir tilgodesett med bde en Bjrn og en Borg.

Jeg lrer mye av mine to eldste. Dessuten trenger de ikke formanes lenger. N er det omvendt. "Du m aldri si "P G" sa 16-ringen til meg for noen uker siden, ganske alvorlig, da jeg lurte p hva det var. (Til de som mtte lure p hva "P G" betyr, s blir det brukt i betydningen "Hva er p G", alts forkortelse for "Hva er p gang?"). Et par nye ord alts, omtrent som "kult" som vi begynte si p 80-tallet, og "helt konge" som kom p 90-tallet. Ingen av de nye ordene passet for de over 40 den gangen heller, s vidt jeg husker, s jeg har selvsagt lovet at jeg aldri skal ta "p G" i min munn eller i min mobil.

Det hutrer i stille grender. Men hjertevarme har vi nok av. Nr den strste krisen p julaften ikke er strre enn at man mister esken med den nylig mottatte sjokoladeesken fra ex-svigermor p golvet, s de triller i alle retninger, er det slett ikke verst. Men innholdet i esken, som opprinnelig var pensjonistgave fra fylkeskommunen, n videreforedlet til barnebarnas far, smaker utmerket - de gjr alltid det - selv etter en runde p parketten.

Men julekvelden er langt fra over. "Jeg elsker julen" sier en av tvillingjentene p ni. Det bare popper ut av henne, midt under julegaveutdelingen. Vi er ikke mer enn tre femtedeldeler inn i gavene. Hun sitter helt stille p puffen sin, litt underfundig. Og i alle fall tydeligvis takknemlig. Hun strler og kunne vrt et helt kraftverk alene.

Hver jul har sin sjarm. Og sine hemmeligheter. Men det er frst nr barna blir s store at de klarer pakke inn gavene sine selv at det virkelig blir morsom jul. N er det slutt p at pappa er hjelpemiddelsentral. Alt er temmelig hemmelig i adventstida.

Med innpakningspapir, teip og til/fra-merkelapper lukket de to minste seg inn p hvert sitt rom noen dager fr jul. Ikke kom inn uten banke p, proklamerte de tydelig, og sa det gjerne en gang til for vre sikker p at bde pappa og storessken hrte det.

Den ene rekker meg en pakke. Ganske stor, men ganske lett. Inni papiret er det en ny innpakket pakke. Og enda en. Jeg pakker ut, kommer til gavepapir nummer fire, og enda en gave penbarer seg. Noe julepapir, noe grtt, tynt papir. S enda en pakke, de blir mindre og mindre. Jeg skotter bort p giveren, vi ler sammen. Her er det tydeligvis like morsomt gi som f. Ikke rart at hun ble s lenge bak lukket dr. Enda en pakke inni neste papir, n er det nummer ni. S ti. Elleve, tolv. Inni det trettende papiret ligger et slips. Endelig fr jeg slips!

Tvilling to er ikke drligere. Jeg fr et slips av henne ogs. Riktignok bare inni ett lag papir, men med to slips kommer jeg helt sikkert til f det dobbelt s moro.

Joda, jeg fr Smrbukken min ogs. Men den blir overgtt av en selvlaget engel i keramikk og en flott tegning, og mere til. Nr alt kommer til alt er det ingenting som kan overg gaver som er laget av barnehender, skapt ut fra noe intet, med omtanke.

Mens jordmor-Matja flytter inn hos snekker Andersen, for holde varmen, og klokken tikker mot midnatt, er den strste forlystelsen blant husets niringer f en trillund nisse til hoppe fra bombe til bombe p et data-spill. De klarer ikke ta livet av nissen fr langt ut p frste juledag. Men pytt. Vi tror mer p engler enn p nissen i vr familie.

Frste juledag var det bare n ting p agendaen. Jeg mtte lre meg knyte slips.

Under en sofa fra IKEA...

Det skulle vrt en helt ordinr mbelhandel. Men noen ville det annerledes.

En sofa er ikke akkurat et konfliktskende mbel. Riktignok gjorde Ole Paus et hederlig forsk p sverte sofaens gode rykte med sangen "I en sofa fra IKEA sitter far og denger mor", schlgeren fra de kontrversielle 70-rene, som endte med drap. Men den gang var jo alt feil, og siden har sofaene i kongeriket oppfrt seg eksemplarisk.

Sofaer er heldige. For det frste vil alle ha dem, for det andre spiller ikke utseendet noen rolle s lenge de er gode mot bunnen. Dessuten fr de oppleve spenning i hverdagen, hver dag. Livets revy om man vil. En sofa er husets sentrum. Her inntas godteri, her grtes det til filmer og i telefoner, her humres det og hikstes og ler og her ligger ungene og spyr. Etter at putene er vasket blir gjerne nye barn unnfanget i den selsamme sofaen. En sofa er som en hamster. Den er ufarlig, god og myk, den lever en god stund og sovner frst stille inn nr tiden har lpt fra den og pelsen flasser av.

S hvor mye trbbel kan det egentlig bli med en sofa? Relativt mye, hvis du gr i sikkerhetsfella.

Det var min lille knopp av en datter som sa det nye ordet p sndag, da vi skulle ut p tur. "Skal du ikke ta p deg jakke", spurte jeg. Niringen tenkte seg om to yeblikk. "Jo", sa hun, og ventet litt p resten av setningen som hun ikke fant i farten. Begrepene "for sikkerhets skyld" og "i tilfelle" hadde en akutt brytekamp i hodet, men ingen vant. "Jo, jeg tar med jakka", sa hun "...i sikkerhetsfelle".

Det er husets snn p 16 som skal ha ny sofa. Til alt overml sovesofa. P sitt nyoppussede soverom, der far og snn har snekret hyller og bygd inn monsterhyttalere i flukt med veggen. Det tok nesten et r. Alt str i stil. Bortsett fra den gamle furusengen som er like moderne som hockeysveis og skinnslips. Hadde den ikke ftt avlsning hadde det blitt som bleike tennene mens man lar et par gule st igjen midt foran.

Mandag er en fin dag for kjpe sofa. Man tar en feriedag fra jobb og s kjrer man for sikkerhets skyld 33 mil. Til IKEA, som har plassert seg s sentralt. Man har stasjonsvogn og godt humr, s en flatpakket sofa er jo ingen sak.

Det er frst da mannen fra lageret ruller ut trillevognen at jeg forstr at jeg har gjort en ultratabbe. Jeg ser s vidt hrtustene over pappkartongene. Mannen bruker alle musklene i kroppen for forflytte dinosaurberget. Stabelen er s bred at den knapt kommer gjennom dren. Pakke p pakke, i papp og plast, s hyt som en liten utedo.

"Eeeh", sier jeg. "Kan jeg f den hjemkjrt?"

"Ja, selvsagt. Det koster 1300 kroner..."

"Eeh", sier jeg. "Litt dyrt".

En ting er bli gjort til latter for kjre hjem igjen med tom bil, noe ganske annet er det se tretten hundrelapper fly ut av vinduet i tillegg til bensinpenger, bompenger, tapt arbeidsfortjeneste og fire overprisede kopper kaffe. Leie av tilhenger er selvsagt et ikke-tema. Da mtte jeg ha brukt en feriedag til, for kjre tilbake til Oslo for levere hengeren neste dag.

"Jeg tar den likevel", konkluderer jeg, retter ryggen og skyver berget til bilen. Det er en liten kilometer.

Tenk p et tall. La oss si at bilen rommer 100 kubikk. Det er minst 200 kubikk p tralla. Taket blir selvsagt tatt i bruk frst, til den tyngste sofadelen. S starter utpakkingen av de andre delene, bort med all undvendig papp og plast, inn i bilen med del etter del. Det er en halv centimeter klaring til taket, frersetet skyves s langt fram som mulig. Men hver smitt og smule kommer med.

S str man igjen med en tralle full av papp. Srlendinger lar ikke traller med papp st igjen p parkeringsplasser, s jeg triller den inn til resepsjonen, svett og fornyd.

"Kan du ta imot dette", spr jeg hflig og er p vei tilbake da svaret kommer:

"Nei".
"Du fr prve i bytteavdelingen".

Her m man trekke klapp for bli kvitt papp. S er det tau. Jeg har selvsagt ikke med tau til binde fast kolossen p taket.

"Du finner tau i pakkedisken".
Der er det selvsagt tomt.
"Da kan du f kjpe i butikken". Heldiggris! Jeg kjper bltt tau i butikken og fester pakken etter alle kunstens regler.

I Drammen stopper jeg for sjekke bindingsverket. Pappen er i ferd med blse av. Jeg kjper mer tau p bensinstasjonen, men det er minst 2 kilometer langt og m deles. Forsker frst brenne det av p midten med lighter. Nyttelst. Inn igjen, lne kniv. Feste mer tau.

I Vestfold starter det regne. I Larvik psregner det. Kanskje blir ikke sofadelen p taket vt hvis jeg kjrer s fort at vanndrpene ikke rekker lande?. Det er for sent kjpe presenning eller plast. Sofaen er soakwet fr jeg kommer til Tvedestrand.

Resten av turen er en reise i anger. Men jeg kommer hjem til slutt, litt over midnatt. Det er fristende la sofadelen st p taket til neste vr, s den fr trke, men i anstendighetens navn fr man forske f den av. Delen bestr n av 30 kilo sofa og 50 liter vann. P mirakulst vis fr jeg vippet den ned, unngr s vidt at den deiser ned p paseret, fr jeg skal lirke den gjennom dra. Da tar jeg uheldigvis et forkjrt tak, den ene hnda mister taket langs den ene sylskarpe kanten av treverket, smerten iler i fingeren og etterlater seg et dypt kutt. Blodet siler, regnet siler og sofaen er i hus.

Den har enda ikke kommet lenger enn til gangen.

Musikkens far - eller farmor?

Hjelp! Jeg trenger rett og slett bistand. Jeg str bom fast i barneoppdragelsen og uvitenheten.

Dette er en slik dag da jeg skulle nske jeg hadde et hus-orakel p peisen, en snn liten god og trivelig plast-sak i Buddah-strrelse som visste all ting. Gjerne en som man kunne putte penger p, om s skulle vre. Og om det i verste fall bare tok sedler, samma det, bare man kunne f riktig svar! For jeg er svar skyldig. Det er ekkelt. I alle fall ikke morsomt. Face to face med husets niringer, like uvitende som dem. Et riktig svar i dag hadde vrt verd en del gryn.

Jeg er ikke kravstor, bevares. Jeg forstr at allvitende orakler ikke vokser p trr, ei heller selges p Finn dott, not. Av og til hadde det holdt med en Per Jorsett i miniatyr p peisen, nr man lurer p nr Norge faktisk tapte en fotballandskamp sist. Men, ved nrmere ettertanke, hvis jeg bare kunne valgt kun ett eneste, ville jeg ha foretrukket en mini-Ingrid Espelid p kjkkenhylla. Til nd Gordon Ramsay i brdskuffen, som jeg kan smelle hardt igjen etter bruk.

Som regel klarer man svare p barnesprsml helt alene, uten noen form for hjelp. Fjorrets "Pappa hva betyr bondeknl" var vel et av de sprsmlene som krevde litt turbo i hjernebarken, men man klarte da ri av det ogs. Faktisk kan man bli litt overivrig. For man forstr at man vet noe. Man lrte faktisk noe p videregende. Kunnskapsoverfrselen til neste generasjon gr som regel som en lek.

Men ikke i dag. Etter kveldsmaten poppet sprsmlet opp.

Men frst en avledningsmanver fr jeg kommer til sprsmlet, apropos overivrighet. Mens vi spiser popcorn (ja, det er jo onsdag) og ser p naturprogram om tigere p TV, finner jeg ut at jeg skal agere lrer. Da fortellerstemmen forteller at tigrene markerer sitt territorium, sier jeg kjekt til de sm: "Territorium betyr..." Jeg fr ikke fullfrt setningen fr den ene skyter lynkjapt inn "Omrde... Vi vet det, pappa". Ok, sorry, da.

Men det gr ikke lang tid etter at tigrene forsvinner fr det ekte - og vanskelige sprsmlet kommer fra den ene:

"Pappa, hvilken sang er den mest kjente i verden?".

Relativitetsteorien smeller i frontruta. Tja, hva kan det vre? Jeg tenker s det kviner. Her er i alle fall Google maktesls. Ikke kan jeg ringe en venn heller. Det m jo vre noe engelsk, noe internasjonalt. Noe som store folkegrupper har et forhold til, og helst over mange tir. Hva jeg svarer? Ikke le n...

"Kanskje det kan vre Amazing Grace?". Fire vidpne yne stirrer p meg, komplett uforstende, to brede smil. "Nei, den har vi jo aldri hrt om!", sier den ene.

S sier den andre: "Kanskje Alicia Keys?".

"Neeei, jeg tror nok ikke akkurat det", avfeier jeg. Trste og bre. Det var jo ikke et hederlig forsk engang.

"Hannah Montana, da", spr den andre oppriktig.

Dette er en av de gangene man klarer svelge en latter - med hell. Heldigvis! For Hannah Montana har nesten flyttet inn hos oss.

Jeg feier innom Beatles, med like drlig resultat. "Michael Jackson, der har vi det", sier jeg. Det er nok noe av ham, men jeg kommer ikke p nyaktig vilken lt det skulle vre, og spinner videre.

"We are the world!" Den er det nok, sier jeg. De rister p hodet. Ok. Madonna, muligens, sier jeg, fr jeg fr en ny genial tanke og endelig konkluderer: "Det er sikkert en sang av Frank Sinatra".

"H? Henne har vi i alle fall aldri hrt om".

...

Like langt alts. Hjelp...! Anyone?

Rullende katastrofer

"N er vi de siste jentene i klassen som ikke har rullesko". Det var fredag. Det hadde vrt fred.

Utsagnet fra den ene niringen kom som en konstatering. Ikke med mas eller grining, verken foran eller bak. Ingen bnnfalling eller krav. Det var bare en forsiktig smyger.

Jeg kunne ha replisert "Hva s?". For det er ingen menneskerett flge strmmen. Ikke husker jeg at Jon Blund sa noe om rullende sko da han kavet om barns rettigheter. Men som far har man medfdt empati. Og s tenker man et yeblikk p Apaschesykkelen som man selv aldri fikk. Ofte er valg veldig enkle.

"Vet dere hva? I morgen drar vi til senteret og kjper rullesko", sa jeg. Fiire ddyrynene ble plutselig dobbelt s store. I ett r har de nsket seg noe som de var nesten helt sikre p at de aldri kom til f. Hver dag har de trasket til skolen p ordinre flate sko, mens venninnene ruller forbi. S snur pappaen plutselig kappen etter snnavinden! Niringene hadde stjerner i ynene helt til de sovnet den kvelden.

Det er ikke overflod av sko i huset vrt, men vi har n hvert vr par, til ulikt fre. Det hadde ikke min bestemor. Hun vasset i sn p vei til skolen uten annet p beina enn tresko, like etter forrige rhundreskifte. N er det Nike meg her og Puma meg der, borrelser og blinkesko. Og i fjor var det en utspekulert fyr som fant p sette hjul under barneskoene. Jeg er ikke et yeblikk i tvil om at det m ha vrt en mann, for menn tenker ikke lenger enn til utgangsdra. En kvinnegrnder, derimot, hadde nok analysert og vurdert og konsekvensutredet og sikkert kommet fram til at faren for sksml nok var mer overhengende enn sjansen for fet bankkonto.

S skal man alts handle nye sko p lrdag. Men etter ha trlet tre skobutikker forstr man at nei, her er det ikke noe hente. Skobutikkene vil ikke vre med p leken. Ellers s har de gjennomskuet det. Uansett, de har tydeligvis nektet ta inn selvmordsskoene. Derfor selges rullesko kun p leketysbutikker. Og bare i n farge. Lilla. Jeg hater lilla. Og s kommer de med lse hjul, uten bruksanvisning. Nr man er s lite teknisk anlagt som meg, neker man selvsagt forlate butikken fr man fr hjelp til montere hjulene.

Bak disken str en ung ekspeditrise - og en ikke fullt s ung. Jeg og den unge trykker fortvilet p hvert vrt hjul. "Bruk makt", sier gamla. Hun er sikkert gift med Tor og er p vei for finne hammeren.

Men omsider kommer tte hjul p plass. S er lykkens time kommet, og fire stankelbein seiler ut av dren. Lykke mles vel egentlig ikke i penger, men det hjelper nr det er halv pris. Og nr takken kommer i form av "Du er verdens beste pappa" tre-fire ganger p rad, med pflgende klemmer, ja da kan man godt forsvare en halv dagslnn, bde fr og etter skatt.

S drar vi umiddelbart til kirken. Mammon er nemlig invitert til lrdagshandel i sakristiet, og vi har for en gangs skyld god tid. Alle niringene som gr p kirkens geniale dpsopplringsprogram med det underfundige navnet "Tros" har ftt lov til selge brukte leker p kirkens aktivitetsdag. Bak hvert sitt bord str de oppstilt med lekene og prislappene sine. Mine to fr et bord p deling, for de deler jo alt uansett. Folk strmmer til. Og pengene ruller inn, for ungene handler mest av hverandre, og gjenstander som har sett sine beste dager fr slett ikke hvile i fred. Det er gjenbruk p hyt niv.

Smjentene mine er s store og ansvarlige at de styrer sjappa sjl, men jeg observerer n innimellom at det ligger noen sedler i pengekassa. Til slutt er nesten alle kosedyrene og lekene solgt ut, etter at prisen for de siste ble satt ned til 1 krone stykk, og pappa er selvflgelig sjeleglad for slippe dra med seg fire poser gamle leker hjem igjen.

S er det tid for telle penger. Og s fler jeg ansvar for vre litt finansminister og litt utviklingsminister, for Kirkens Ndhjelp var inne i bildet, hadde jeg ftt vite, og de er ikke til spke med.. Gjengen med niringer hadde p forhnd ftt vite at "Dere kan beholde alle pengene selv, men det er fint hvis dere gir litt til Kirkens Ndhjelp". Vi teller opp. 320 kroner. Jeg stusser et yeblikk p at det ikke var blitt mer cash ut av det store lasset, jeg syntes s tydelig jeg hadde sett flere store lapper, men ok. Greit nok. S tar jeg styringen for vre litt diplomatisk. "Hvis dere beholder 100 kroner hver, s kan dere gi 130 til Kirkens Ndhjelp. Hres det greit ut?". Ja, det hrtes greit ut. 130 kroner blir hytidelig lagt i den store kassa.

I kampens hete er det ikke lett huske alt. Det er frst etter at det er for sent man husker. Plutselig kommer jeg p at jeg har glemt trekke fra vekslepengene de hadde hatt med hjemmefra. Det var 70 kroner. Og s var det hundrelappen som storebroren hadde spurt om de kunne passe p. Den skulle jo han ha igjen. Av overskuddet p 200 kroner var det n bare 30 kroner igjen. Og s hadde jeg selv lagt ut 20 kroner en gang til vekslepenger. Plutselig var det store overskuddet krympet inn til 10 kroner. Ti kroner p deling! 5 kroner til hver...

S sier plutselig den ene: "Jeg glemte si det, men det kom en dame med en bsse og samlet inn penger til Kirkens Ndhjelp, mens jeg satt alene i butikken". "Javel", sa jeg. "Ga du noe til henne da?". "Ja, jeg ga alle de store lappene vi hadde ftt inn da." "Hvor mye var det, da?" "Det var 450 kroner...".

Det var nok ikke for ingenting at Jesus kastet ut pengevekslerne fra tempelet i fordums tid, tenker jeg. Tom for penger og tom for leker gr vi hjem. Det vil si, jeg gr, de to sm ruller. Fra kirken er det en liten bakke, og for hun ene, den barmhjertige, ruller skoene fortere og fortere. S letter hun fra bakken.

Armer og bein flyr i fire retninger, hun svever et lite yeblikk, men s slr tyngdekraften inn og hun deiser i asfalten. Rett p halebeinet, fra en meters hyde. Det ser svinaktig vondt ut, og ja, det gjr grisevondt og trene renner uhemmet.

P kvelden blir det verre, hun griner halvannen time i strekk, det er s vondt at hun nesten ikke kan ligge. Det blir en sein kveld, fylt med Paracet og telefonkonsultasjon med legevakta, sitte i fanget og trste og vente p at timene skal g.

Rulleskoenes feil. Min feil. Den hersens oppfinnerens feil.

Men mandag er det bra igjen, og rulleskoene skal p. Alt det vonde er glemt, og kry som to hner flyr de avgrde til skolen.
Tirsdag kommer det mail fra skolens administrasjon. "Vi henstiller alle foreldre til begrense bruken av barnas rullesko".

Tror Kirkens Ndhjelp skal f et par sko g p neste r.

Grytelokk for syvsovere

Kan man smelle to grytelokk kraftig sammen for vekke husets minste syvsover?

Synes jeg hrer Obama si: "Yes, we can". Ja, selvsagt kan man! Det er ikke sprsml om man "kan", men om man "br". For er det riktig i forhold til barneoppdragelse og menneskerettighetene og FN og NATO? For her er det snakk om srlandske, saktmodige forhold. Og man vil jo helst ikke ha barnevernet p nakken.

Dette praktiske - og forvrig ogs etiske - dillemma var dagens store samtaleemne. Hun som ble vekket, offeret, var en av husets tvillinger. Niringen skvatt en halvmeter i vret og landet vel ikke ordentlig fr utp ettermiddagen. Hardt og brutalt, men meget effektivt.

Hun som brukte den kreative vekkerklokken, storesster p 18, mente selvsagt at metoden var p sin plass. Ikke bare var hun mkklei av at lillesstera aldri ville st opp, men kanskje mer oppgitt over opphavets unnfallenhet. Derfor tok hun grytene i egne hender. (Og siden hun sannsynligvis skal flytte p hybel til hsten er det jo greit gjre seg kjent med kjkkenredskapene).

Terrorhandlingen skjedde for noen mneder siden, men kom p tapetet igjen i dag. rsaken var ordet "initiativ". Vi har nemlig vrt p biltur i dag. Vi kjrte langt og lenger enn langt, brukte masse kullos bare for f en fire-barn-sammen-p-tur-med-pappa-opplevelse i psken. Da vi kom til Lindesnes fyr kunne vi ikke komme lenger.

Det var en fin tur. Og under middagen takket storesster pappaen sin for det gode initiativet.

"Hva betyr inta.., inatta, ... sj, jeg klarer ikke si det", repliserte tvilling nummer to.
S var det forklaringstid.
"Hvis dere er kommet hjem fra skolen alle fire, fr jeg er kommet hjem fra jobb, og du sier til de tre andre: N kan vi rydde inn og ut av oppvaskmaskinen, da har du tatt et godt initiativ", sa jeg.
"Var det et hint", sa storesster.

S dukket grytelokk-episoden frem fra glemselen. Eller, ikke fra glemselen, for ingen av de involverte har glemt episoden, og kommer vel neppe til glemme den heller. For det var et s hyt KA-BOM at om salige Richter hadde vrt til stede ville han ha vrt ndt til justere skalaen sin. Men det var i alle fall et genialt eksempel p initiativ.

Syvsovertvillingen har nemlig ikke sett det store poenget i st opp om morgenen. Det hjelper ikke sl p lyset, det hjelper ikke dra opp rullegardinene og det hjelper selvsagt ikke med et forsiktig "N er det morgen".

"Jeg m bare f ut svnen av ynene", sier tvillingssteren i overkya. Det tar ett minutt, s er hun p beina. Men for Tornerose i underkya sover minuttene videre. "N m du st opp", litt strengere, er fase to, deretter kommer bde fase tre og fase fire og fase fem - for hver gang blir det flere store bokstaver i setningen.

Etter ha vrt vitne til sirups-vekkingen fra sidelinjen, var det ikke til undres over at storesster valgte sin egen vri da hun endelig fikk sjansen. Det var planlagt at hun skulle vekke dem, og de hadde nok forventet f litt ekstratid, som vanlig. Men dengang ei. Storesster pnet dra, smadret grytelokkene verre enn Kaizers og ble selvsagt mtt med hyl og skrik og protester. "Ja", sa hun "Jeg skal slutte nr dere str opp". Det tok flere minutter med skrimmel-skrammel fra drpningen. Men metoden virket. I mnedene etter har fru sovegodhjerta som regel sttt opp samtidig med sstera, av og til ogs tidligere. Jeg tror sannelig B-menneske-genene ble skremt ut av vinduet den skjebnesvangre morgenen.

N er forsvidt ikke tvillingene helt ukjent med grytelokk. Da de var 14 dager gamle var jeg alvorlig bekymret for at de var dve. De reagerte ikke p lyd, de l i hver sin liggetsol og sov stt, mens jeg ropte og skrek, uten at det kom noen reaksjon. Jeg s ingen annen rd, og hentet grytelokkene. Det var siste utvei, hjertet banket og jeg tenkte at det var n eller aldri. Jeg stilte meg bak dem og slo s hardt jeg kunne. De leet ikke p en muskel. Frykten manifesterte seg til et stort mrkt hull. Men selvsagt; allerede dagen etter kom beviset p rene virket som de skulle. Kanskje hadde de bestemt seg for spille meg et puss, hvem vet. Hrte, det gjorde de, men immune mot grytelokksmell, nei, ikke akkurat.

N brukes grytelokkene bare der de skal, p kjkkenet. Ute er de 81 centimetrene med sn p terrassen redusert til skarve 7-8 centimeter p en liten flekk. Det er alts vr, og vanskelig vre upvirket.

"Hvilken rstid liker du best, pappa", spurte en av smttingene i dag (ikke Tornerose, men den andre).
"Jeg tror det m bli vren", sa jeg. "Du, da?"
"Vinteren og vren", svarte hun.
Og la til: "Hsten er s gr og trist. Og om sommeren er det mygg og fltt, og s sier vi "N er det altfor varmt".

Vi fr nyte vren mens vi kan. Som en av mine facebookvenninner s beskrivende sa: "Nmmen sj: krokosmakronene spretter i hagen".

Ros

I dag har jeg bare to ting si: 1: Ros. 2: Kari.

Vi har vrt p foreldremte p skolen. For frste gang var jentene med, stas det, for tredjeklassinger som aldri har sett et lrervrelse fra innsiden fr. Lrer Kari pnet opp dren, og smilte. Frst inn med den ene, mens den andre ventet, s inn med den andre tvillingen. Litt snn skytteltrafikk. De snakket, jeg lyttet. Og smilene smittet.

Halvtimes-mtene gikk fint, de. P vei hjem sier plutselig den ene gullklumpen noe som jeg hper jeg aldri glemmer. Frst og fremst fordi det var s fint. Men ikke minst fordi nettopp hun ikke har hatt det s enkelt p skolen. De frste to rene var det mye trer. Men det endret seg i hst. Hvorfor har jeg vel egentlig ikke ftt noe klart svar p, fr i kveld.

"To ganger har Kari sagt at jeg er en mattemester", sier hun fra baksetet. Og s legger hun til:
"Det er koselig f ros. Det kiler liksom i magen".

M alle lrere vre som Kari. Og m vi alle kjenne akkurat den kilingen i magen.


Da femsekundersregelen kom

Noen regler er morsommere enn andre. I dag kom femsekundersregelen til middag.

Ord kan vris og vendes p. Men ogs lages. I vr familie liker vi finne p nye ord som ingen har funnet p fr. Etter nyttr fikk jeg snikinnfrt begrepet "et saftfritt r". Det betyr at vi ikke skal ha saft til middag i 2010. For spare tenner og penger. Det ble overraskende nok vedtatt uten protester eller sultestreik.

Og i fjor ble ordet "jobbetime" innfrt i heimen. Det er en slags positiv ordre. Siden ordet er s nytt er det lett huske, derfor sitter det som plakk. Jeg vet ikke hva jobbetime betyr for polakker og kommunearbeidere, men hos oss betyr det dugnadskamp mot stv og rot. Bakgrunnen var sre enkel. En faderlig oppgitthet over plikter som aldri ble gjort. I to r hadde de nemlig hatt klare forutsetninger for f ukelnn, bde tvillingene og tenringene. Et sirlig oppsett p kjkkenskapet fortalte hvor mange kroner det var verd g ut med spla, hvor mye det ville innbringe stvsuge loftet eller rydde inn i oppvaskmaskinen. Alt de trengte gjre, var gjre det. Lnn etter innsats.

Men ble det gjort? Svrt, svrt sjelden. Billig for meg, som slapp betale. Synd for ungene, som aldri fikk lnn. Men desto mer overarbeid for opphavet. Da slo plutselig "jobbetimen" ned som en forlsning. N samles vi en gang i uka, alle fem - og starter stoppeklokka. Jeg organiserer og peker og setter ungene i sving. Du gr ut med spla, du rydder p stuebordet. Det er forblffende hvor mye som kan ryddes p en klokketime. Det gr sport i det, og det er overraskende hvor gy det kan bli.

S morsomme regler kan man aldri f for mange av. Da tvillingene var seks, satt vi en kveld i underkya og produserte husregler. De fikk lage tre regler hver, jentene. Siden har vi hatt listen med husregler hengende p kjkkenet. Der str det blant annet "Det er ikke lov til smelle med drer". Og "Pappa bestemmer".

Og i dag kom femsekundersregelen som lyn fra klar himmel.
Det var bare jeg og tvillingene til middag. S spr den ene:
"Pappa, finnes femsekundersregelen?"
"Den har jeg aldri hrt om. Hvordan er den regelen?"
"Det er snn at - hvis jeg for eksempel mister en agurkbit p golvet...", sa hun og demonstrerte med en agurk fra tallerkenen, "... og tar den opp igjen fr det er gtt fem sekunder, s blir den ikke skitten".

Noen ganger m man bare le. Det er ikke vits i holde seg alvorlig engang.

"Nei, den blir nok skitten med det samme den treffer gulvet", sa jeg. Men var tydeligvis ikke overbevisende nok. S jeg tok et eksempel:
"OK, hvis du ramler i en sledam, og jeg klarer ta deg opp fr det er gtt fem sekunder, tror du at du ikke blir skitten da?".

N var det hennes tur til le. Hun skjnte poenget.

S fikk jeg gravd fram hvor denne skalte regelen stammet fra. Det var - selvsagt - fra TV. Fra Magikerne p Waverly Place. Disney Channel, of course. I en episode hadde en kledd seg ut som - av alle ting - en plse. Han ramlet og ropte at noen mtte hjelpe ham opp innen fem sekunder s han ikke skulle bli skitten. Derfra femsekundersregelen.

Ellers stod fugler p menyen til middag. Ikke p tallerknene, for der var det kjedelige karbonader, men fuglene flakset opp i samtalen. Smrollingene har nemlig fugle-uke p skolen, og etter tre dager har de lrt om fire fugler.

Vi har ikke dyr i vr familie. I alle fall ikke inne. Frste dagen etter at vi flyttet inn i huset, kom riktignok en grpapp (eller domstr, jeg er ikke helt sikker) flygende inn i stua for hilse oss velkommen. Senere kom et ekorn. Og i noen r bodde en paddefamilie under steinene langs murveggen, men de flyttet etter at jeg uforvarende kom til trkke en av ungene deres flat, p steinterassen, med tresko, en mrk sommerkveld. Jeg s den ikke, jeg lover!

S i mangel p egne dyr, er det ikke til undres over at det er gy lre om fugler p skolen. De har lrt om bde trekkfugler og stamfugler. Frst fikk jeg en leksjon om kongefuglen. Den ble forklart med et usynlig knekkebrd.

"Hvis du deler et knekkebrd p midten, hvor mye tror du den ene delen veier", spurte den ene. Hun svarte selv: "Fem gram". S mye veier alts kongefuglen. Den var visst med i en konkurranse i tidenes morgen, fikk jeg vite. Alle fuglene i verden skulle se hvem som klarte fly hyest. Kongernen vant, trodde den, tffingen, men da den mtte gi opp, dukket den bittelille kongefuglen opp under vingen som gratispassasjer, og spurtet som Northug og tok seieren.

"For det er jo lov", sier den ene.

S m jeg m opp til eksamen. Hva en linerle er? Trekkfugl. Ja, det er riktig.
"Den flyr til Hellas", fr jeg vite av den ene tvillingen. Og n skal hun tegne og fortelle. Med ketchup.
Hun dypper fingeren sin i ketchupen p tallerkenen og lager to prikker p bordplaten. "Der er Norge og der er Hellas". Mer ketchup. S lager hun en jordklodesirkel rundt. "Du ser at det er veldig langt til Hellas?"
"Jo, jeg ser det".

"Hvor lang tid tror du linerla bruker p fly til Hellas?"
"Nja, kanskje en uke?", tipper jeg, for jeg har da selv kjrt med bil til Romania og det tok ikke mer enn tre dager.
"Nei, det er feil! Det tar to - tre mneder".
"OK", sier jeg. "Det var mye. Men da kommer den i alle fall fram til jul".

"Kan du en fugl som slutter p -trost, men som ikke er gultrost", spr den andre.
Tenke. "Jo, svarttrost", sier jeg, litt stolt.
"Nei. Feil. Den har vi ikke hrt om", sier den frste.
"Det er mltrost".

S synger vi Lille mltrost-sangen alle tre, vi kan egentlig bare den frste strofen, men den kan jo synges mange ganger, og s danser vi litt p gulvet.

Plutselig kommer jeg p femsekundersregelen. Den kan da ikke bare forsvinne ut i intet! Den m da kunne brukes til noe?

"Tror dere vi kan bruke femsekundersregelen til rydde av bordet", spr jeg.
Nei, vi er vel skjnt enige om at vi er raske, men ikke s raske. S da hyner vi litt, og brtt er "Ettminuttsregelen" skapt. Vi teller sekundene hyt mens vi rydder av, og klarer det p 53 sekunder.

S er det blitt ny kveld for smjentene, etter regler og karbonader og fugler og usynlige knekkebrd. Fr jeg slukker lyset p barnerommet er det godnattklemmetid. For den i underkya er det som regel nok med en klem, men for den som ligger i overkya holder det ikke. Hun skal alltid klemme fire ganger, hyre mot hyre, hyre mot venstre, venstre mot venstre og venstre mot hyre. Det blir ikke ordentlig natt fr klemmeseremonien er gjennomfrt.

Og i kveld fant hun plutselig p hva det heter; "Allslagskos", sa hun. S vet vi det. Og enda et nytt ord er skapt.

Universet - en uendelighet av... what?

Min lille datter tok plutselig opp trden etter Brdrene Dal. Men hun stoppet dessverre ikke ved Overfloden.

Vi sitter i bilen, den ene niringen og jeg. I dag. Bare oss to. P vei til hndballturnering. Det er strlende vintervr, det er sndag, og vi skal vel egentlig forberede oss p aktuelle hndballting, pepp-tke om sentringer og straffer og snt. Men s tar ballen en helt uventet vending, som den ofte gjr. Denne gangen starter samtalen med planeter.

"Universet er fullt av planeter", sier hun uten forvarsel.
"Jaa..."
"Og planeten Jorden er full av land", fortsatte hun tankefullt.
S fortsetter analysen p lpende bnd:
"Og landene er fulle av byer". "Og byene er fulle av fylker".

Stopp en halv... Her fler jeg det er riktig bryte inn...
"Nja..., ikke helt riktig", sier jeg forsiktig. N er det p tide forklare arvingen forskjellen p fylker og byer. Jeg hadde i det lengste hpet at vi skulle vente med den uunngelige "fylke-samtalen" til etter neste valg... Men n var tiden kommet.
Ok, da er det i boks.

"Og byene er fulle av hus".

Gy lek, egentlig. S jeg hiver meg innp med nok en korreksjon:
"Vent litt. Byene er fulle av gater".

Ok. "Og gatene er fulle av hus".
S fortsetter hun der hun slapp:
"Og husene er fulle av mammaer og pappaer. Og barn. Og kanskje dyr", sier hun.

"--- og stv", legger jeg til. Kanskje litt hardt og brutalt. Men man er da realist...

Tenker kanskje at resonnementet sluttet der, med hybelkaninene. Opphavet til allelendighet.
Men nei, da. Tankerekken fortsetter hyt og tydelig fra passasjersetet, og vi er ikke kommet lenger enn til Narviksbakken. Det er tte kilometer igjen...

"Og menneskene er fulle av celler". (Liten tenkepause) "Men hva er cellene fulle av?"
Her kom alts niringen til kort,. Og hun henvender seg naturlig nok til sin far, den allvitende.
Men - og det er et stort men. Selv om jeg tilfeldigvis har bursdag i dag, og er blitt ett r eldre enn i gr, betyr ikke det automatisk at jeg kan flere sider i leksikon. Og naturfag var ikke mitt sterkeste fag p skolen.

"Mnja, skal vi se...", sa jeg. Men jeg s ikke s mye... (Og dette var definitivt IKKE tiden for si at cellene er fulle av kriminelle, narkomane og hvitsnippforbrytere...)
"Tja, cellene er vel fulle av atomer?" (Jeg tenkte et yeblikk p ioner, men det var vel noe fra fysikken).

Hun overs svaret glatt. Kanskje gjennomskuet hun sin fars uvitenhet. Kanskje trodde hun at Atomene var navnet p et hndballag. Eller kanskje oppflgeren til Kometkameratene p Barne-TV? Men hun hadde mer p hjertet.
For n begynte hun snakke om at hun engang hadde vrt en celle, og at hun vel ikke hadde vrt noe sted fr det? Og s la hun ut om sdceller - skrekk og gru - men dreide heldigvis elegant videre til celledeling.

"Nr en celle deler seg, blir de to delene like store da?".
N er det like fr far tar time-out. Hvorfor skal niringer lre s innmari mye p skolen? Et lite yeblikk forbannet jeg Gudmund Hernes og seksrsreformen. Akkurat n kom den helt skeivt ut.

"Det er vel som en kake, forskte jeg, litt febrilsk. Hvis du deler en kake i to, s blir det to sm deler. Men de vokser seg strre etterhvert."
Plutselig kom jeg p at jeg aldri hadde sett en voksende kake...
MEN: Det var da jeg kom p: "Gener!". "Cellene er selvflgelig fulle av gener! Det har i alle fall Harald Eia sagt!"

"Nr cellene deler seg blir de i alle fall som et bringebr", konkluderte hun.

Yess! Now we`re talking! Bringebr! Kanskje du skal spille ferdig hndballkampene dine i dag, lille venn, og s venter vi noen mneder til de 81 centimetrene med sn i hagen er smeltet, og s kan vi spise bringebr! Blir ikke det godt? S trenger vi ikke tenke mer p de derre cellene p en stund.

Se det ja, n var cellene lagt p is. Men litt senere p dagen spurte hun:

"Pappa, tror du verden gr under i 2012?".
"Nei".
"Bra, for ellers hadde jeg jo ikke blitt russ".

To slitne havfruer

"Pappa", ropte den ene fra soverommet.

I kveld var det heldigvis ikke et rop med utropstegn, bare et nesten lydlst sprsmlstegn bak. I trafikken lrer man seg avpasse farten etter forholdene. Hjemme, p vei inn p barnerommet langt etter sengetid, lrer man seg innstille reaksjonen etter intonasjonen.

S da reiser man seg fra sofaen (som man nettopp har sunket ned for frste gang p 22 timer) ikke s motvillig egentlig, for man har saktens rd til vre i det gode lunet, selv om ungen er over ni og klokken er over ti. S tusler man inn for hre hva det er.

De var trtte og slitne, niringene, etter skidag p skolen og impulsiv feiring med ballonger og kake siden storesstera fikk lappen i dag.

Sprsmlet kom fra underkya. Denne gang var det ikke noe av det trivielle klageslaget. Ikke "Jeg er trst", "Jeg m p do" eller "Jeg fr ikke sove". Det var et ganske alminnelig hverdagssprsml, som selvagt ikke kunne vente til neste dag.

"Pappa, finnes Atlantis p ordentlig?"

Ja, tenk om alle legender hadde vrt virkelige. For det frste kunne man ha gitt et enkelt "Ja, selvflgelig, jenta mi"-svar, gitt ungen en god klem, slukket lyset og lukket dren. Men det hadde jo ogs gitt spennende reisemuligheter. Tenk s moro dra p pakketur for hndhilse p Den avskyelige snmannen, eller rope til sjormen i Loch Ness og be den om titte litt mer til venstre, slik at vi fr tatt et foto i ordentlig profil.

Om vi ikke hadde kunnet oppske dem selv, kunne vi i alle fall ha fortalt ungene vre om de spennende monstrene og uhyrene rundt om i verden, vist dem livestreamvideoer av enhjrninger p wikipedia eller ropt "Kom og se p Dagsrevyen, n er det en alv i Trndelag som har ftt trillinger!". Praktisk kunne det sikkert ogs ha blitt, hvis man kunne ropt frem alle gnomene som bor i sprekkene i murveggen og bedt dem om hjelpe til med skuffe sn.

I stedet m vi som virkelighetsnre og ansvarlige foreldre avkle julenissen og plukke fjrene av storken s tidlig som mulig for ikke sette griller i hodet p ungene vre. Kanskje det er derfor barn blir mye tidligere voksne, siden de ikke fr ha illusjonene sine i fred lenger. N skal vi forklare alt ihjel. Nr ungene er fire r har de skjnt at Pippi ikke klarer lfte en hest p ordentlig, og nr de er seks har de forsttt at vrdamene p TV2 egentlig er ansatt i underholdningsavdelingen. I fjor, da jentene mine var tte, og var med p butikken, fikk de ogs brtt lrt at nr pappa stikker VISA-kortet i boksen p butikken, s kan det hende at han m la varene ligge igjen. Illusjonene om at penger ikke vokser p trr eller ut av et hull i veggen ble alts plutselig og ubnnhrlig visket ut.

Man forsker s godt man kan forklare. Men s snart en forklaring er gitt, dukker det opp nye sprsml og mysterier.

Tidligere i kveld, nr begge var nettopp kommet i seng, kom dette hjertesukket fra niringen i underkya:

"Jeg har jo ikke forandret meg noe siden jeg var syv r. Jeg synes det gr s seint"
"Hvorfor skal du forandre deg, da?", spr jeg.

S ser hun p meg og gjentar:
"Det gr s seint... Jeg skjnner ikke hvordan dere voksne har holdt ut."

"En forandrer seg jo ikke s mye p ett r.", sier jeg.
"Nei", sa hun og tenkte seg om. "... det er vel bare nr en forandrer seg p hret".

Det er greit nr de finner konklusjonene selv. Av og til er det best med enkle lsninger. Verre blir det nr legender settes p dagsorden, f minutter senere.

Det var alts Atlantis. Finnes det?

"Nei, vennen min, Atlantis finnes nok ikke p ordentlig. Det er bare eventyr".

Men hun gir seg ikke.
"Men hvor er det, da?"
"Det er det ingen som vet".

"Hvordan sank Atlantis i havet?"
"Det er det nok ingen som vet".

"Men er det noen som leter etter Atlantis?
"Det tror jeg ikke."

Sprsmlene vil alts ingen ende ta, og siden svarene ble mer og mer meningslse, var det p hy tid avslutte med mitt eget sprsml.

"Hvor har du hrt om Atlantis"?
"P Scoobidoo."
Selvsagt.

N vknet ogs tvillingssteren i overkya og blandet seg inn.
"...Og p brdrene Dal", sa hun. "Legenden om Atlantis" - n sa de det i munnen p hverandre.

Nytt sprsml fra underkya. Hun ga seg ikke:
"Er det bare havfruer som bor der n?"

S er man alts like langt... Havfruene, ja. P dette tidspunkt gir man opp.
Og svaret jeg ga - unnskyld Magne Raundalen - var rett og slett dette:

"Ja, det er vel kanskje bare havfruer i Atlantis".

S lett er det falle inn i uansvarlighetens slr.
Men aldri s galt at det ikke er godt for noe. Begge to, skjnningene, sovnet som slitne havfruer ganske umiddelbart etterp. Og de forandrer seg heldigvis ikke til i morgen...

Barnebursdag de luxe

"Hvor bra var bursdagsfesten p en skala fra 1 til 10" spurte jeg, da vi var p vei hjem. Det kom kontant fra en av jentene i baksetet: "Tre tusen ett hundre og nitti syv!"

Har noen, noengang i hele verden ftt bedre terningkast? Tror ikke det.

Tvillingenes nirsdag ble alts full klaff. Selv om de er for store til leke "Flasketuten peker p" og for sm til leke "Kyss, klapp og klem". Det er faktisk mulig arramgere en bursdag for viltre tweens, en fest som verken ender i trer, legevaktbesk eller delagte penkjoler. Man m bare vite hvordan...

Med fire barn har man vrt mer eller mindre ansvarlig for arrangere et snart tresifret antall barnebursdager og familieselskaper - alltid med med ballonger p veggene og halvspiste muffins overalt. Etter de frste titalls festene lrer man seg hvor nkkelen til suksess ligger; Punkt n; bruk papptallerker. Punkt to: Flytt festen s langt du kan ut fra hjemmet.

P dette nylig avsluttede barneselskap var de 13 til bords, tvillingene satt i hver sin ende av bordet p hver sin kongestol og flte seg som prinsesser under hver sin enkle pappkrone, som var s stor at den gled ned over ynene hver gang de lo. Hvis man ser bort fra jentefnis om tissemenner, et tema som uten forvarsel dukket opp midt i plsespisingen, s ble det alts en vellykket fest. Ja, kanskje ogs med unntak av at den ene papirkronen ble tatt av den stive kulingen og ble borte i mrket p den islagte parkeringsplassen fr vi dro hjem. Men alts; 13 glade barnefjes p vei hjem er uslelig og hjertevarmt, selv i 10 minusgrader midt p vinteren.

Joda, det er dyrt ha kjpefest. Men hvis man tenker etter hvor mye som kan knuses hjemme, hvor mye det koster rense sofaen for ketchup og teppet for brus, og for ikke glemme alle Nonstop-ene som kan gjemme seg p unevnelige steder og som ikke dukker opp fr det er gtt et halvt r, med ugjenkjennelige farger og med pels p, s er det rett og slett en god investering leie et sted. Okei, kanskje man ikke akkurat sparer penger, men man sparer i alle fall tid. Og frustrasjonene man slipper innen hjemmets fire vegger kan definitivt spares til en annen gang man har bedre bruk for dem.

Bursdag p MacDonalds er utprvd og utdatert. Bowlingbursdag er rett og slett bare ut. I r tok vi sjansen p noe helt nytt, nemlig arrangere barnebursdagen i et nypnet lekeland, Metro lekeland. Drene var s vidt pnet p det ombygde lagerbygget her her i byen, lakken var knapt trr p lekeapparatene, men vi tok sjansen og lot det st til - uprvd og usett. Og for en overraskelse; en hel verden av klatrestativer og rutsjer penbarte seg, stort, flott og delikat, til og med myke puter p gulvet dempet lyden og sikret at alle knr fortsatt var i behold etter to og en halv time.

Men det begynte drlig. Nr man oppdager at strmpebuksen til det ene bursdagsbarnet har hull i storeta like fr man skal dra, er det ikke snakk om at gode rd er dyre. Nei, det er da det er enkelt vre mann. Man tenker selvsagt at ingen merker det nr jenta har sko p.
S kommer man alts til et sted der sko er forbudt. Nuvel.

Konseptet er lagt opp etter utmattelsesprinsippet. Frst halvannen times lek i lekeapparatene, deretter mat.

S sitter de der, hurven med niringer. Rundt et lavt bord, tett i tett, og spiser plser og pommes frites. Nesten alle. En av tvillingene fikk det nemlig for seg i april i fjor at hun ikke liker plser lenger. S hun fr spesialbehandling med pannekaker med blbr. Og s mye sukker hun bare nsker. De uniformerte unge vertene fra Metro disker opp med smil og overbrenhet. "Enda mer sukker?".

Alle hiver innp. En av venninnene mister sin plse p gulvet og spr hva hun skal gjre med den. "Spis den", sier jeg. "Det gr nok bra". Men hun er tydeligvis godt oppdratt hjemme, for hun nler. "Ok, g ut p badet og skyll av den i springen", sier jeg. S gjr hun det, og kommer tilbake med en skkvt plse som hun pstr har ftt bobler p, og da er det i alle fall utelukket spise mer av den.

Pakkegavepningen er alltid en seanse for seg selv. Penger, Bratz-dukker, hemmelig skrift-bok og andre jenteting pakkes ut til allmen beundring. Like gaver til hver tvilling, s ingen skal bli misunnelig p hverandre.

"Kan vi f mer slush?", "Kan vi leke mer?".

Joda, det er greit. Lek mer, dere, s fr vi voksne rydde gavepapir og samle opp pommes frites fra gulvet. Men nr den hyggelige unge Metro-mannen kommer inn, er det ny samling. Han har med seg ikke minndre enn to ulike pinneis-typer, s ingen skal kunne si at "sj, jeg liker ikke Friskis", i all verden for en service. Og s har mor med sine hjemmelagde muffins, som gr ned p hykant.

Det er to muffins til hver. "Kan jeg f en til", spr en av smjentene med sult i blikket.
"Hvor mange har du spist", spr jeg.
"Tre"...

April 2010: Dette innlegget er med i mnedens tema p Foreldremanualen.no
Stikkord:

En hittil ukjent definisjon p blondine

Mine to tuppeteier, tteringene, har begynt i tredje klasse - og er kastet ut p dypt vann.

I svmminga, riktignok. Men selv det er ingen spk nr man ikke har lrt armtak enda. N er det sannsynligvis bare et tidssprsml fr de har lrt det ogs, for i kveld har stuegolvet flommet over av armer og bein i alle retninger. Fem minutter hver kveld; ve p armtak og beintak str det i lekseboka. Trrtrening samtidig, - faretruende nr hverandre - med pappa som sensor.

Et nytt skoler byr p nye muligheter og en haug med lekser. N skal tresifrede tall legges sammen opptil flere ganger i uken, har jeg registrert. Det er klart at nr man er blitt 12 centimeter hyere enn i fjor er det ogs mer plass i hjernen.
Men jeg har en mistanke om at det ogs m vre et venterom i hodet. Kanskje like ved lillehjernen eller hypofysen. Eller kanskje er det rett og slett et lite busstopp nyaktig midt mellom rene. For det er s mange nye ord som stopper der, tydeligvis, og som ikke blir fraktet videre fr de blir forsttt. Og for forst m man ha noen sprre.
Og denne "noen" (for sitere Ludde i Luddebkene) - det er ofte pappa.

P lrdag var det ikke mindre enn tre definisjoner som mtte pareres p strak arm.
Frst kom det fra sofaen: "Pappa, hva betyr streik?".
Litt senere, p ettermiddagen, kom "Pappa, hva betyr skjebne?"
Og til slutt, i gangen like fr vi skulle g ut, og skoene ble tatt p: "Pappa, hva betyr bondeknl?".

Ikke vet jeg om de forstod s mye av svarene. Men de kommer i alle fall ikke til kalle noen for bondeknl de neste tretti dgn! Kanskje ser de for mye p TV, for det er der de plukker opp ny-ordene. Men det kan vel egentlig vre like greit belre de sm om streik, s vet de i alle fall hva som skjer neste gang de kommer til stengt dr p skolen. ", det er sikkert brudd i tarifforhandlingene" kan de si til vennene sine, og s kan de lpe hjem igjen.

N ble det ikke s mye lping i stuen i kveld, heldigvis, for armtakene og beintakene ble svakere og svakere etterhvert, og far funderte p om kanskje dette kunne innfres som en obligatorisk kveldsvelse for tappe litt krefter ut av kveldsenergien.

Konsentrasjonen ble mindre om mindre, takene ble langt fra samstemt, for det var s mye som skulle fortelles fra svmmeundervisningen. Det ble vel, nr sant skal sies, mer prating enn svmming.

Jeg fikk vite at de som kunne svmme ble plassert i en egen gruppe, og n var det bare tre jenter igjen i "ikke svmmedyktig"-gruppa, pluss nesten alle guttene. Selvflgelig.

Og s er svmmelrerinnen svensk. Hun snakker nesten helt norsk, fr jeg vite. De skjnner i alle fall nesten alt hun sier. (Jeg nevnte ikke at det kalles integrering).

"Hilken farge tror du hun har p hret", spr plutselig den ene, nr de skal legge seg.

"Jeg vet ikke, kanskje rd?"

"Nei".

"OK. Brun da?"

"Nei. Hun har akkurat slik hrfarge som vi har", sier begge to i munnen p hverandre.

" ja, s hun er blond, alts".

"Ja, men hun er ikke blondine".
"Ehh, neivel... Kjenner dere noen blondiner da?"

"Ja!
"
"Hvordan er de, da?"

"De er snne som - nr de blir spurt om "Hva er 100 pluss 200?" - s m de tenke lenge, og s sier de Hmmmm. Er det 300?".

Tenker det er best si god natt, n, jeg.

(Publisert 31.8.2009)

En bitteliten finanskrise p brett

Hyttetur og Monopol hrer sammen. Det er like naturlig som mygg og fltt p en god sommerkveld.

Hos oss er det dessverre ikke lenger slik at den som har flest r p nakken eller flest kilo p baken gr seirende ut av interne konkurranser. Far har ikke hell i spill. Det er innsett og godtatt. Jeg husker ikke sist jeg vant, men det var kanskje s langt tilbake som i krittiden eller romantikken. Det var i alle fall fr mobiltelefonen kom.

Men det er alltid gy spille brettspill. Spesielt p hyttetur. Og jaffal nr regnet plasker ned p hyttetaket. Da er det koselig sl om seg med sedler og kjpe eiendommer og verft. Har man ikke nok penger til et hus, s dukker det snart opp en onkel fra Amerika. Og ganske likt livet ellers kommer man ofte tilbake til Start. Men banken punger ut med ny oppstartskapital hver eneste gang. Ganske god oppfinnelse, egentlig. Som om det skulle ligge noen tusenlapper i postkassen hver morgen nr man tflet ut for hente avisen.

Monopol er livets skole. Alle starter som rde sosialister p startstreken, alle har like mye, alle midler er likt fordelt og fred og fordragelighet lyser under taklampa. Men rettferdighetsprinsippet varer bare til frste kast. Noen timer senere ender alle opp som mrkebl borgerlige fiender. Familiemedlemmer kastes ut en etter en, ikke ulikt landsmtene i Frp. Men bevares, barna har ikke vondt av litt konkurranse, lugging og krangling. Her er det kun den sterkeste, slueste og mest taktiske som str igjen til slutt.

Som far har man i Monopol en gyllen anledning til vise barna sine hvorfor man er familiens finansielle overhode. Ikke bruke for mye penger, ikke blakke seg, ikke kjpe over evne. Her skal man sannelig vise sine arvinger hvordan det skal gjres. Monopol er oppdragelse. Og hver nytt spill er en sjelden mulighet. Tenk om barna kunne komme p skolen og si at "Jeg vil bli som pappa nr jeg blir stor, han vinner alltid i Monopol".

Jeg str last og brast ved min ikke s veldig hemmelige taktikk. De grnne gatene. De er passe eksklusive og gir gode leieinntekter.

Dessverre ble det med teorien denne gangen ogs. Etter den sure konkursen ventet oppvasken, og de fire barna spilte lystig videre.

Familiens to tteringer er drevne i faget. De lrte seg Monopols hemmeligheter allerede da de var fire r, og vant over mormor... Storessknene, 15-ringen og 18-ringen har lengre fartstid og har mer gjennomtenkte taktikker. 15-ringen kjper ofte opp de lysebl, billige gatene. S bygger han hus s fort som mulig. Han tjener ikke mye for hver runde, men det er som regel nok til ha en velfylt seddelbunke. Han har alltid penger til betale med - forvrig ganske ulikt i det virkelige liv - men svrt ofte gr han seirende ut. Da han var liten drmte han om bli banksjef. Det gjr han ikke lenger. N tenker han p bli eiendomsinvestor, og tester teoriene ut mellom Kongens gate og vre Slottsgate. Tvillingene henger jaggu godt med, men har som regel lite stille opp med mot storebrors taktikkeri.

Spillet gikk over to dager, og ungene var enda ikke ferdig da storesster mtte p jobb. Den ene av tvillingene l foruroligende godt an, og hun lovte sin storesster at hun skulle ringe henne med n gang, dersom hun vant.
Ganske mange timer senere var spillet ferdig, og den lille tuppa kom for lne mobiltelefonen min. Hun slo nummeret selv, og gledesstrlende sa hun til storesster: "Jeg slo han...!".
Det ble taust i den andre enden.

S lo hun en trillende latter og rpet resten av setningen: "Jeg slo han - med fluesmekkeren!".

(Publisert 4.8.2009)

Home alone 7

"Borte bra men hjemme best", sukket hun slukkret. Det var onsdag kveld, vi var altfor langt borte, og det var enda fire netter igjen av ferien.

tteringen hadde gledet seg i mnedsvis. Og lenge gikk det bra. Hun hadde ftt s mye is hun kunne orke, hun hadde spilt p lykkehjul og vunnet, hun hadde kost seg med dvd-film i baksetet og hun hadde sluppet spise grnnsaker flere dager i strekk. Men hva betyr vel det, nr hun har en uansvarlig pappa?

Pappa er vanligvis - og heldigvis - en helt. Herlig ufeilbarlig. Ikke uten grunn, for etter 18 r med barn har man skaffet seg sort belte i pakking. Hytteturer, ferieturer og skoleovernattinger har sikkert avstedkommet 5000 bagger. I noen r hadde jeg en hemmelig pakkeliste som ble sjekket fr hver tur, men ikke n lenger. Badmintonsett, stod det p listen. Det var ikke alltid det var ndvendig etter at snen kom. S n gr pakkingen p instinkt og gammel vane. Man har lrt seg koden. n truse, ett par sokker og n t-skjorte for hver dag man skal vre borte, pluss ett ekstra sett for hver tredje dag, just in case. En ekstra genser og en ekstra bukse, hrbrste, tannbrste og tannkrem. Plaster ogs, kanskje, hvis det er plass.

Piece of cake, egentlig. Det er bare sveklinger og rvere i eventyrbyer som ikke har ekstra skift nr de ikke finner buksa og skjorta fra i gr.

Men for all del, en ukes forestende bilferie med fire barn fordrer ekstra aktsomhet. Vi snakker tresifret antall sokker her, for si det snn. De to strste, tenringene, pakker selv. Men enn s lenge er det pappas lodd pakke for de to p tte. N tar det riktignok verken mye tid eller mye plass, siden de har s sm plagg. Man ganger p to og trekker fra litt, for noen fordeler m det da vre ha to like.

De frste milene er alltid problemfrie. "Ut p tur aldri sur" funker minst til neste fylke. Men i r skulle mange grenser flyttes. Siden vi ikke dro noe sted i fjor sommer mtte vi selvsagt reise til to steder i r. Vi valgte destinasjoner p S. Sverige og Skien.

Vi hadde passert Strmstad da sprsmlet kom: "Hvor er Todd?"
Todd har dessverre ikke eget bilsete. Todd har ingen hjerne. Men Todd har sjel.
Nr "Hvor er..."-sprsmlet kommer i bil, vet man yeblikkelig at man har dritt p draget.

Todd har alltid vrt med, han har trket trer og har hrt p hemmeligheter hver eneste kveld i fem r. N satt han, min datters aller mest fortrolige venn, opp en hylle p et mrkt og forlatt barnerom, og hadde sikkert ropt ut "Hvor er..."-sprsmlet i timevis.

Todd er et kosete kosedyr. Den skjnneste lille rde pandaen du kan tenke deg, med glassklart blikk og litt falmete i pelsen etter rlige omganger p kokvask. Ren og pen og godt oppdratt. Men han tar ikke telefonen.
"Vi kan dessverre ikke snu"-forklaringen hjelper ikke noe videre nr man er tte r og lurer p hvor mange land man m kjre gjennom for komme til Sverige. Men samtidig er man s stor at man beholder fornuften i tre dgn. Men nr den fjerde natten nrmer seg, og man fortsatt er i langtvekkistan, begynner trene komme. Da krymper far.
Hjemreisen i dag ble lenger enn lang. Syv dager med ptvungen adskillelse gjorde hvert minutt dyrebart.

"N er det bare tre mil igjen", sa jeg trstende.
"Hvor lang tid tar det", hrte jeg fra baksetet.
"Mindre enn en halv time", sa jeg - men korrigerte meg selv umiddelbart , for ikke st i fare for g p enda en ny smell , hvis det skulle bli k eller punktering eller pkjrsel av elg.
"Litt MER enn en halv time", sa jeg, for vre sikker.
"N m du bestemme deg", sa hun strengt. 
S la hun til:
"Hvor mange kvarter er en halv time?"

(Publisert 12.7.2009)

Virker det legge syv blomster under hodeputen?

Nr man har levd i tte r er det ikke til undres over at man begynner planlegge bryllupet sitt. Men frst m man finne ut hvem man skal gifte seg med. Og min lille datter fant fasiten!

Sankthansaften kom hun hjem fra skolen med en blomsterbukett i hnda. Fargesprakende og fin, men ikke s stor som den pleier. Denne gangen var ikke buketten til pappa. Ikke skulle den settes i vann heller. Nei, dette var en helt spesiell bukett. Den skulle brukes. Til et eksperiment.

"Hvis man legger syv slag blomster under hodeputen p sankthansaften fr man se hvem man skal gifte seg med", sa hun. Om jeg ikke visste det? Nei, den vitenskapen har visst gtt meg hus forbi, dessverre. Denslags visste vi ikke for 20 r siden....

"Jeg tok med to-tre ekstra, for vre sikker", sa hun. Her skulle ingenting overlates til tilfeldighetene.
"Den der heter revebjelle", sa jeg skeptisk og pekte strengt p den strste. "Den er giftig".

Jeg hadde ikke fr avsluttet siste stavelse, s hadde hun fjernet den fra buketten og kastet den i spla. Klart man ikke kan risikere liv og helse og utslett og ndend for et ekteskapsrd i svne! Men her hadde hun jo minst n hestehov i reserve, kanskje to, s alt var klappet og klart. Hun forsvant inn p rommet sitt.

Du som leser dette tror kanskje at det hres litt for enkelt og banalt ut. Det har du helt rett i. Men blomstene er bare halvdelen av eksperimentet. Det blir som forske kjre bil uten motor. Nei, har du kun blomster, risikerer du bare drmme om sauer og alver og monstre, som vanlig. Nei, her m man gjre det riktig, i flge min lille solstrle.
"Du m hoppe ti ganger over et gjerde ogs", sa hun. Det hadde hun selvsagt srget for gjre p vei hjem fra skolen.
Hun sov godt den natten, i overkya p barnerommet, med tykaninen som vitne.

"N, fant du ut hvem du skulle gifte deg med", spurte jeg neste morgen, nr hun og tvillingsstera satt under hver sin dyne i sofaen, foran TVen og ventet p frokost. Klart jeg var spent p hvem jeg skulle bli svigerfar til! Tvillingsstera var totalt uinteressert. Kanskje hun bruker Mteplassen eller Snsamannen for alt jeg vet.
Svaret kom fort - og kort: "Nei".

I all verden! Her har man brukt tid og ressurser, plukket med seg bde fauna og flora, hoppet over gjerder og sniffet liljekonvall i svne - for ingenting? Men nei, hun hadde ikke sett s mye som en liten gutt i svne. Ingen med smilehull og krller. Selv ikke de to verste bllefrene i klassen hadde gitt seg til kjenne i nattens mulm og mrke.

Senere den dagen forskte jeg komme til bunns i saken. Kunne hun rett og slett ha glemt legge blomstene under puten? Jeg sjekket sengen. Ikke et blad se. Ikke en bie heller, for den saks skyld. "Hvor er det blitt av blomstene", spurte jeg. Hun klatret opp stigen, lette litt rundt, og s fant hun den visne buketten, den hadde ramlet ned mellom madrassen og veggen. Kunne det vre rsaken? Neppe.

Det var da jeg kom p gjerdet. "Hvilket gjerde var det du hoppet over?" "Det var egentlig ikke et gjerde, men et tau", forklarte hun og la til at tauet var nesten som et gjerde, og hun var helt sikker p at hun hadde hoppet over det ti ganger. Hun demonstrerte hoppene ute p terassen.

S husket jeg at det er et lavt taugjerde p skolen, kanskje 20 centimeter hyt, som skiller asfalten fra den nysdde plenen.
S sier tvillingssteren trt: "Det er ikke lov g over det tauet."
Akkurat! Tatt p fersk gjerning. I verdens beste mening, men i affekt og blind hengivenhet kan alle ta en snarvei .
Men det er klart man ikke kan finne drmmemannen nr man jukser! Du skal itte tr i graset nr du er p jakt etter den spede spira.

Jeg skal snekre opp et lite kyllingjerde p plenen neste r, tenker jeg, og se til at alt gr riktig for seg.
Forhpentligvis kommer neste sankthansaften fr svigersnnene dukker opp...

(Publisert 27.6.2009)

Det lille sorte hullet

"Det er alltid plass i havet", konstaterte hun, gullklumpen. Vi stod p kjkkenet og var nesten ferdig med rydde ut av oppvaskmaskinen.

Jeg mtte gi 8-ringen rett i det. For er det n eneste pstand i hele verden som ikke kan besvares med "Nei" eller "Kanskje", s er det vel nettopp denne. Det er alltid plass i havet. N skulle det riktignok bare mangle, s svrt som det er. Jeg vil anta at ikke bare all Svartisen og Diplomisen fr plass. Det et er nok plass til bde Nordpolisen og Sydpolisen ogs, i flytende form. Alt er sannsynligvis smeltet innen Norge skal arrangere OL neste gang. Eller kanskje allerede mens vi sitter p gamlehjem og alle har flyttet over tregrensen.

Man lrer s lenge man lever, men man lrer kanskje aller best nr man rydder ut av oppvaskmaskinen. Tvillingssteren var i dusjen, og jeg hadde kvalitetstid med n tvilling, noe som ofte kombineres med praktiske oppgaver.
Det hele begynte med et sprsml: "Hvor blir det av alt vannet", spurte hun og s p den nesten tomme oppvaskmaskinen.

"Det forsvinner ned i det lille sorte hullet der", forklarte jeg. Hun gjorde store yne. Jeg fikk ikke engang begynt p forklaringen om at sm rr gr inn i strre rr, jeg kom aldri til renseanlegg og vannavgift og kommunal renovasjonsetat, fr hun fant ut av det selv: Det er alltid plass i havet.

Og det viste seg at den lille knotten visste mer. Stolt foreleste hun om at nr vi tisser s renner det ut i havet, og s fordamper det, s gr det opp i skyene, og s regner det ned igjen, som vann.

Hun hadde lrt det av sstera, forklarte hun. Tvillingsstera hadde lest det for henne i en leksebok fra skolen. Det er her min drlige samvittighet kommer inn i bildet. Hver uke fr andreklassingene med seg hjem en bok fra skolen, som de skal lese hyt for far. 15 minutter lesing tre dager i uken. Men av og til har man ikke 15 ledige minutter, og m ta en kreativ vri, nr aktiviteter har lagt beslag p hele ettermiddagen og storessken skal kjres hit og dit. Da hender det at smjentene mine leser hyt for hverandre i stedet. Slik lrer de alts om vann.

Oppvasken var ryddet, og naturfagtimen var over. Men hun hadde ftt vann p mlla og de sm gr jobbet tydeligvis p hygir. For p vei ut av kjkkenet sa hun: "Tenk hvis det aldri hadde fantes skyer - da hadde vi hatt et problem".
S la hun til:
"Da hadde vi mttet drikke tiss i stedet... Eller eplejuice".

(Publisert 20.6.2009)

Gullkorn of the week

"Det er bedre med familie enn med mat og drikke", konkluderte den ene 8-ringen for tre dager siden..
Snn plutselig, uten videre. Hun hadde nok ikke tenkt s lenge, de gjr sjelden det i den alderen. Men det var ikke vanskelig sttte henne i den analysen! For en god familie varer heldigvis lenger enn et godt mltid mat.

Men i dag kom et nytt gullkorn, denne gangen fra sstera. Ogs dette som lyn fra klar himmel. Ogs dette handlet om mat. Men denne gang var det ikke basisbehovene som var temaet:

"Det er umulig ikke like sjokolade", sa hun, stnosen, mens vi satt ved middagsbordet.
Ikke vet jeg hvor de fr tankene og temaene fra. For det skulle ikke vre noen som helst grunn i hele verden til tenke p sjokolade, nr man p en fantastisk onsdag ettermiddag sitter og spiser deilig potetmos!

(Publisert 22.4.2009)

Foreldremtets forbannelse

dscf0923a

"S stiller alle med en kake hver", fastslo en av foreldrene.

Plutselig var ikke planleggingsmtet s hyggelig lenger. Uunngelig, selvsagt, for kake-forslaget mtte komme. Det kommer alltid. Alle som har barn i barneskolen, og som har vrt med p planlegge julefester eller sommerfester vet at den store saken er den hjemmebakte kaken. Man hper i det lengste p noe annet. Men gjrbakstens forbannelse legger seg som en tykk hvit sky over alle foreldremter. Alltid.

Der sitter vi, rundt sofabordet og Planlegger med stor P. Foreldrestyrt fest, for feire at barna vre har flyttet inn i ny skole. Staten og kommunen var visst ikke blakke likevel, for vi har ftt landets nydeligste skole, p et hydedrag med utsikt over fjorden og lekeapparater som enda lukter lakk. Det er klart vi skal feire. Lrerne lser opp for oss, hvis vi stiller med leker og sanger og ballonger.

Vi blir enige om riste fletta av alle tidligere skolefester i verdenshistorien. Vi planlegger stolleken, trylleshow og rebuslp. Vi skal gjemme bokstaver rundt p skolen, og s skal andreklassingene vre lpe rundt og lage ord mens foreldrene fr omvisning. Ungene trenger jo ikke ha det gy hele tiden, de kan jo godt lre litt nr vi frst befinner oss i pedagogikkens hyborg. Vi passer p at alle i komiteen fr ett ansvarsomrde hver.

Men s kommer oppgave nummer to. Som lyn fra klar himmel. "... For eksempel en sjokoladekake. Eller noe enkel gjrbakst. En p hver, det gr vel greit?"

Hvorfor skal det vre s maktpliggende fordele oppgaver, nr det alltid ender med at alle skal gjre nyaktig det samme?

Men man sier ikke nei. Erru gern! Det er ikke god takt og tone nekte bake. Alle skal jo bidra. Dessuten tror alle mdre at alle fedre kan lage meljevning. Og man har ikke rd til miste ansikt. Spesielt ikke nr man er alenepappa.
Derfor er det bare n ting gjre: Man nikker og smiler og er s glad. Noen sekunder, fr man ser ned i gulvet, knytter nevene. Ut av rene siver det kullsorte rykskyer med gule lyn inni.

vre alenepappa innebrer mange utfordringer p kjkkenet. Man har som regel nok med passe p at Toros viltsaus ikke koker over, om man ikke skulle elte med andre ting ogs! Egg og melk er greit nok hver for seg, men blir sjelden blandet p mitt kjkken. Baking str ikke akkurat verst p prioriteringslisten. Kokeboken (den blrutede) er velbrukt, men det er mest p side 89, der vaffeloppskriften str.

Men til klassefesten har man alts ikke noe valg. Ja, ja, her fr man i det minste en gyllen mulighet til bidra med en svidd katastrofe.

Selvflgelig mister man ikke nattesvnen av foreldremafiaens forkle-ordre. Frst og fremst er det to mneder igjen grue seg p. Dessuten vet man jo at to marsipankakestykker koster 39.90 p ICA. Det finnes alltid en lsning selv om den er dyr og latterlig. Man kan bli ruinert, men det er uansett billigere enn miste ansikt. Det m vre den enkleste mten miste en manns verdighet p - komme med kjpekake til en klassefest.

Dagen fr dagen. Man spr jentene hva de vil at pappa skal bake, de svarer brownies, og s gr man p butikken og kjper en pose. "Mllerens brownies" str det p posen. "Tilsett kun vann og margarin". Sre enkelt. Men klumpen i magen vokser. Man venter til etter Barne-TV fr man blander pulveret med vann og margarin og setter grra i stekeovnen p det riktige oppgitte antall varmegrader. So far so good. Men s skal ungene i pysj, og s glemmer man hele kaka. Den skal st i ovnen i 20 minutter, og ikke fr etter 30 minutter stormer man ut p kjkkenet.

Ungene kommer i seng, kaken kommer i spla, og s forter man seg til butikken fr de sovner for kjpe ny ferdigpose browniespulver. Det blir nesten midnatt fr neste kakeforsk er ute av stekeovnen. N til riktig tid. Ikke ett sekund for lenge.

P bildet p posen ser det ut som om det gr an str melis p toppen i stedet for glasur. Takk og lov for det.
Mindre enn et dgn etter setter man langpannen med melis forsiktig p bordet p skolen. Ved siden av str fem andre perfekte hjemmebakte storverk. Noen er pyntet med godis i alle regnbuens farger. Andre har glasur s stiv og flott at det er et syn.

Min kake er ikke mye skryte av. Mllerens blanding av pulver og vann. Enkel og unnselig. Litt snn som min snn spurte meg om da han var liten: "Hva var din bestefar kjent for?", spurte han. Da jeg svarte "Ikke noe spesielt", svarte han: ", var han bare et usselt krek?".

Underholdningen og sangen og bokstavleken gr som smurt og s er det selvbetjening fra kakebordet. Mitt brownies-eksperiment lyser ikke akkurat opp kakebordet, for si det snn .

Etter en stund kommer en av tvillingjentene mine bort til meg og nrmest hvisker:
"Pappa, det er ikke mer igjen av kaken din!".

Jeg m opp til kakebordet for se. Og tror du ikke det er sant! Det er ikke et eneste "usselt krek"-kakestykke igjen i min langpanne. De andre flotte svane-kakene er knapt rrt, eller i beste fall halvspist.
Det kaller jeg st hevn, det.

Gleden over ta med seg et tomt kakefat hjem fra klassefest har aldri vrt strre. S herved rettes en uforbeholden takk til Mllerens for at man fortsatt kan ha ren i behold og stoltheten intakt. Og s holder man kjeft om resten.
Redningen finnes alts i butikken, i rd innpakning, i hyllen over melet.

(Publisert 25.3.2009)

redvende misforstelser

Det er nok en mening med at vi ikke er fdt med Dumbo-rer. Vi ville hatt et svare strev med passe p at de ikke skulle sette seg fast i bildrer eller i heisdrer.

Vi kunne bare g p jobb annenhver dag, for det ville ha tatt bortimot et dgn bli trr bak rene etter hver dusj. OK, vi hadde sikkert overlevd. Med litt svare strev og store luer. Men jeg er redd hjernen vr hadde tatt time-out. Hodet ville aldri klart absorbere alt vi hadde kommet til hre.

Det kunne sikkert vrt interessant en stund. f hre alt som ble sagt i alle nabohus, til alle dgnets tider. Men jeg er redd det fort ville bli for slitsomt. Av og til er det best stenge verden ute.

S derfor har vi har sm, uskyldige rer. For ikke hre for mye. Rekkevidden er ikke stor, heldigvis. Kanskje 15 - 20 meter i fritt lende uten for mange etasjer imellom. Som du roper i kjelleren fr du sjelden svar.
I tillegg har noen av oss selektiv hrsel, som begrenser tilfanget ytterligere. Og til slutt finnes det noen som har den evnen at de kan velge sl av rene, og bare hre med ynene.

Jeg har to slike i mitt hus. Jentene p tte r enser ikke noe annet nr de ser tegnefilm p TV - eller Hanna Montana, som det gr mest i n. Det kunne sttt to kor og fire korps oppstilt i hagen og spilt Dovregubbens hall. De ville ikke ha merket en pkk. Det kunne ha kommet et jordskjelv p 9 p Richters skala, og de ville ha trodd at det bare var film i 4D.
Men man lrer seg selvsagt kommunisere. Frst stiller far seg midt mellom tv-en og sofaen og spr hva de vil ha til kveldsmat. To hoder beveger seg til hver side, for se bedre. S spr far en gang til. Just testing. Fremdeles ingen reaksjon. Det er da Av-knappen kommer inn i bilet.

De fleste barneprogrammene p de utenlandske TV-kanalene som kommer inn i stua vr er ikke dubbet (heldigvis), de gr med original engelsk tale og norsk tekst. Jentene mine er enda for sm til at de klarer flge med p teksten, men det er selvsagt ingen hindring. De kan i det minste forske plukke opp litt engelsk. Og de lrer fort at ikke alle ord er slik de hres ut til vre.

Som i ettermiddag da jeg hrte det ble sagt "No way, no way" p tv. Den ene arvingen plukket det opp sporenstreks og lurte p hvorfor de sa "Norway, Norway"...

Andre ganger er utydelig tale rsak til misforstelser. Far snakker tydeligvis ikke alltid tydelig nok.
En kveld lurte plutselig en av jentene p hvor storebroren var. Hun roper fra badet. Far svarer "Han er p konfirmasjonsundervisning". Hvorp jenta kommer sprrende inn i stuen ; "Er han p telefonundervisning?".
Men de er blitt hflige med alderen, og klarer heldigvis vente med buse ut med upassende sprsml.
P lrdag traff jeg p min gamle lrerinne p butikken - en hyggelig lrerinne som jeg ikke hadde sett p over 25 r, og jeg ble selvsagt stende og prate litt med gjensynet . Jeg presenterte henne for smjentene, og fortalte at hun heter Britt, og hun hadde pappa som lrerinne da han gikk i andre klasse p barneskolen. Jentene stod lydig stille, de sa ikke et ord - og stirret rart p Britt.

Da vi kom ut til bilen sa en av jentene, som var sprekkeferdig og forvirret: "Jeg trodde du sa at hun het Dritt".

(Publisert 9.3.2009)

Hva skjedde egentlig i gamletida?

De har funnet opp et nytt ord, smjentene mine. "Gamletida" betyr rett og slett "i den tida da du var liten, pappa".

Ordet hres egentlig ikke s farlig ut. "Gamletida" smaker som Solo - og ikke som kamfer - det hres ikke ut som det er s lenge siden. I motsetning til "gamle dager". For det var under krigen.

Jeg levde alts heldigvis ikke i gamle dager, men i gamletida . Det var p den tida at tusenlappene var s store som A4-ark, men ingen s dem. Foreldrene vre hadde verken Mastercard eller pin-kode, men vi overlevde alle sammen, og det var herlig vre barn da finansministeren het Per Kleppe og statsministeren het Per Borten, og vi satt p respatexplate-pultene vre p skolen og sang Per Spellmann.

Det blir ofte snakk om penger n. Til og med tteringene mine er opptatt av penger, selv om de ikke har lrt seg stave finanskrise . "Pappa, hvor mange penger fikk du til lrdagsgodt?"

Jeg kan rlig talt ikke huske at jeg fikk penger til lrdagsgodt, og egentlig kan jeg ikke huske at jeg fikk lrdagsgodt heller da jeg var tte r. Vi gjorde det sikkert, men det var ikke s mye fuzz omkring det.
Men hvis jeg hadde ftt penger til lrdagsgodt kan jeg tenke meg at det kunne dreie seg om fem kroner. Ungene mine fr 20 kroner hver lrdag til handle E-stoffer for. S da kan vi bruke fire-gangen fra den lille gangetabellen: 5 kroner da er 20 kroner n.

Eller syv-gangen... For nr vren kom og lvetannen bredte seg ut over jordene der ute p landsbygda , og bilene suste forbi p grusveien i en sky av 98 oktan og blsyra fra fabrikkpipene i st-Tyskland hadde sunket til bunns i fiskevannene i Indre Agder, tok jeg Apasche-sykkelen fatt. Ofte sammen med min bror. Vi trlet opp og ned langs riksvei 460, p begge sider av veien, og kikket i veigrftene etter tomflasker. Glassflaskene ble mysommelig puttet i plastposer p styret. Etter en halvannen times tid og noen kilometer kunne vi kanskje ha funnet ti flasker og flte oss som finansministre der vi syklet til butikken for pante - og veklsle pengene inn i godteri. Det var 30 re i pant den gangen (og ret etter steg det til 50 re!) Ti flasker ga tre kroner, og tre kroner ga to fulle lommer med godteri. Det billigste godteriet kostet fem re, og Fox-en kostet 30 re. S hvis man kunne bli mett av godteri for 3 kroner da, burde man bli mett av godteri for 20 kroner n. Syv-gangen hres ut som om den kan brukes.

Eller kanskje vi m bruke ti-gangen? Barn fikk ikke penger i tide og utide. Bortsett fra n. Han gikk i tredje klasse og fortalte en dag at han hadde ftt 50 kroner av bestemora si. Vi lurte p om vi hadde hrt riktig, kameratene mine og jeg. 50 kroner? Det var avsindig mye penger f snn uten videre p en vanlig ukedag. Ikke var det konfirmasjon - og ikke var det begravelse heller. Kanskje bestemora hans var blitt ndssvak? Det kunne like gjerne vrt 500 kroner. Slike belp fr man bare ikke. 50 kroner da, 500 kroner n. Ja, ti-gangen hres rimelig ut.

La oss si det slik, for enkelthetens skyld. Hvis jentene spr om hvor mye en sykkel kostet i gamletida, kan jeg bare ta 1000 kroner og dele p 10, s blir svaret 100 kroner. Det var nok kanskje ikke en sykkel med s veldig mange gir, men du kunne vel f en med to hjul for en hundrelapp p den tiden da Knut Knutsen vant OL-gull i velodromen i Mnchen.
Det er best dele p runde tall hvis man kan. For matte har aldri vrt min sterke side . Da jeg gikk i fjerde klasse fikk alle i klassen en linjal fra sparebanken. P linjalen stod det at 50 kroner dagen ville gi en million kroner i banken etter 20 r. Men jeg er redd for at jeg m ha holdt linjalen opp-ned. For millionen kom den, det str i alle fall masse nuller p kontoutskriftene mine. Men det er et stygt minustegn foran...

(Publisert 4.3.2009)

Verdensrommet neste

S fortsetter hun belringen: "Pluto ligger nemlig s langt ute at solstrlene ikke nr fram, derfor er det mrkt. Og kaldt".
"OK. Da fr jeg ta med meg masse varme klr" er det kontante svaret. Hun har en lsning p alt, og er overbevist om at hun skal bli romfarer nr hun blir stor. Ikke fordi det er spennende, men fordi hun tror hun kommer til bli rik.
"For man fr vel mange penger hvis man oppdager noe nytt?"

"Jo, det er nok riktig det", sier far, selv om han ikke kan komme p noe godt eksempel i farten. Nr han tenker seg om s ble vel ikke Hr. Armstrong egentlig srlig bemidlet selv om han var frste mann p mnen. Hans navnebrdre Louis Armstrong og Lance Armstrong har gjort det betraktelig bedre selv om de ikke har oppdaget noe som helst.
I dag startet det som skulle bli den store astronomidagen under middagsbordet, da pannekaker og Pluto stod p menyen.

Av og til blir enkelte dager en slags temadag, helt umerkelig. Et eller annet stort sprsml dukker opp mellom ertene p tallerkenen og selv om man tygger og tygger p det, s blir man egentlig aldri helt ferdig.

Nr siste pannekake var stekt fikk jeg fikk blant annet vite at ett r p Pluto er 256 r p Jorden.Hvis det skulle vre riktig, noe jeg har relativt stor grunn til betvile, s br et besk p den ytterste planeten i solsystemethelst ikke vare mer enn noen minutter hvis man skal rekke tilbake igjen fr man er blitt en skrukkete gammel sviske.

N er vel forvrig far allerede godt p vei til bli en slik uten ha reist noe som helst sted. Men nrmere planlegging av utenomjordiske ekspressturer fr la ligge en stund til. Hvis jenta absolutt vil reise s fr hun spare opp konfirmasjonspengene, tenker jeg. Men hun har i alle fall planene klare. Etter romfartseventyret skal hun bli dyrlege, og s skal hun kjpe seg en grd. Og etterp skal hun bli forfatter.

Tvillingssteren er ikke s mlbevisst, men desto like fascinert av verdensrommet. Etter at hun senere p kvelden ble hentet i kirken etter velse med barnekoret, oppdaget hun en eneste stor, blinkende stjerne p himmelen. Det var ingen andre se.

Det er etter denne oppdagelsen jeg fr vite at alle mennesker har hver sin stjerne p himmelen, for det har storesster sagt. Javel, vi kan godta det, siden det ikke akkurat lar seg motbevise fr Dagsrevyen. Og forklaringen p hvorfor denne ene stjernen lyser s innmari sterkt har hun ogs p rede hnd. Forklaringen kommer nrmest som et sukk: "Det m vre stjernen til en som er veeeldig snill og flink - og som alltid gjr som foreldrene sier...".

(Publisert 27.2.2009)

Frstehjelp og andrehjelp

"Pappa, finnes det noe som heter andrehjelp?"

Sprsmlet fra tteringen kom som lyn fra klar himmel. Slike sprsml gjr gjerne det. Det er ikke mulig vre forberedt.

Det var alt for tidlig morgen i dag, hun hadde pusset tennene, eller i alle fall en del av dem, kom ut i stuen, s p far og spurte om hjelp. Dessverre er ikke far ansatt i Norges Sprkrd, s disse sprksprsmlene, som det n bare blir flere og flere av etter hvert som jentene p tte legger mneder til sine liv, fr sjelden en akademisk utredning.

Man gjr s godt man kan. Men av og til tar latteren overhnd. Som i dette tilfellet. Og ofte er det ikke svaret som er det viktigste, kanskje, men reaksjonen, og se gleden i dette lille mennesket over ha en pappa som i alle fall forsker svare s godt han kan. I morgengryet i dag var det i alle fall nok si nei, det er nok ikke noe som heter andrehjelp. Og s var det godtatt.

Andre ganger er det langt verre. Da tenker jeg p de gangene som sprsmlet ikke vekker smil eller latter, men grss og gru. For en stund siden spurte en av tteringene; "Pappa, hva betyr selvmordspakt?". Hun smilte og lftet yenbrynene, det var som om hun hadde to sprsmlstegn over hvert ye, og et smiley-tegn i hvert kinn. For henne var ordet like uforstelig og banalt som veisalt og forsikring. Men for far ble ungen plutselig fire r eldre og hrene reiste seg i nakken.
Det finnes ikke noen annen lsning. Slike sprsml M besvares med sprsml. "Hvor har du hrt det?" Svaret var like lett og ubesvret som jordbr med flte en gul sommerdag; "I Biefilmen".

I Biefilmen? Jass. Her trodde man i sin enfoldighet at de store ansvarlige filmselskapene som Disney og Dream Works (som i dette tilfellet) var det siste sikre halmstret i en verden full av uforlst Cartoon-galskap og monstertegnefilmer i kabler og paraboler, s fr man alt midt i fleisen. Hva tenker de p, de selvoppnevnte geniale tekstforfatterne som lager underholdning til barn? Hrer det noe steds hjemme at en ttering skal bli opplrt i selvmordspakt under Disneys vinger? Nei takk, jeg tror ikke det.

Det er heldigvis langt mellom sprksjokkene. Underfundighetene og smilehulls-sprsmlene er langt i flertall. Og det er ikke bare sprsmlene man kan leve lenge p. Det er ogs dialogen mellom de sm. De plukker opp nye ord hele tiden, og stakkars, de skal lre seg bruke ordene riktig hver gang. De skal lre seg logikk, riktig intonasjon og sunt sprkvett. Ikke alltid like lett nr man bare har levd i litt under 100 mneder.

Logikk-merkverdighetene har i min familie blant annet gitt seg utslag i flgende sitat: "Jeg kan plystre selv om jeg har brukket beinet". Det er av den typen sprkblomser man kan tygge lenge p.

Eller hva nr den ene tvillingjenta spr den andre "Hva er det du tegner", og s fr kontant til svar: "Bare noe fantasitull"...

(Publisert 24.2.2009)

Nyskjerrigheten tok overhnd

At jeg n lanserer min egen blogg er ikke p grunn av noe uforlst behov for eksponere meg selv. Det er et eksperiment. Et nysgjerrig eksperiment. Og det erforvrig heller ikke resultat av en impulshandling. Som god, treig srlanding har saken selvsagt blitt tatt opp til vurdering og avstemning i mitt eget hode. Fire dager tok det fr avgjrelsen falt. Det ble enstemmig ja.

Jeg nsker utforske hvordan blogging fungerer, og det kan man ikke finne ut av hvis man ikke forsker selv. Jeg regner selvsagt ikke med f lesere. For hvem skulle vre interessert i det jeg skriver? Jeg vet ikke. Men skrive for seg selv skal selvsagt ikke undervurderes. Og blogging er kanskje noe annet enn dra gardinene for, pne vinduene og rope ut i gaten hva man har gjort i lpet av dagen.

Tiden vil vise. Akkurat i dag er tid ikke helt uvesentlig. For i dag er det en historisk dag. Vi har ftt norges frte VM-medalje i hopp for kvinner. Ja, det er frste gang i verden at en VM-konkurranse for kvinner er blitt avviklet. Og s gr Anette Sagen hen og vinner bronse!

Jeg forskte formidle nyheten til mine tvillingjenter p 8 r. Jeg tenkte de kanskje ville bli stolt av f vite noe s grensesprengende gledelig og revolusjonerende for likestillingen. Kanskje de til og med kommer til huske denne dagen nr de en gang blir voksne, tenkte jeg. De s dumt p meg, og slo over p Cartoon.
For noks nyaktig 35 r siden vant Magne Myrmo VM-gull i Falun, vr siste stolte verdensmester p treski. Det var i 1974, jeg var 10 r og husker selvsagt bde mannen, skiene og oppstusset. Enda. Det virker ikke som om jentene mine - om 35 r - kommer til huske verken Anette Sagen eller VM i byen med det hplse navnet eller for den saks skyld skihopp for kvinner...

(Publisert 21.2.2009)

Velkommen til min blogg!

Dette er den frste posten p min nye blogg ;)

Jeg har plassert min blogg i http://bloggurat.net/kart/registrere/5959/kristiansand

Les mer i arkivet Mai 2013 August 2011 Juni 2011
hits