Bloggen er blitt bok

Bloggen er nå nedlagt  - men lever videre i bokform. En del av blogginnleggene er sammen med en god del nyprodusert stoff samlet i boken "Pappa ser dobbelt". 

Boken er utgitt av Tvillingforeldreforeningen i Norge. (Les mer her)

Boken lanseres 11. mai 2013, og er på 128 sider.

 

Bokens forside:

 

Her er noen smakebiter på noen andre sider i boken:

 

 



Fakta
om boken "Pappa ser dobbelt"

En pappabok om tvillinger, basert på egne hendelser med tvillingjenter i alderen null til ni år. 
Inneholder også mye småstoff, notiser og kuriosastoff. 

Forfatter: Hans Martin Sveindal
Design og trykk: Bjorvand & Skarpodde
Utgitt: Mai 2013
Utgiver: Tvillingforeldreforeningen i Norge
Pris: Kr 449 
Selges hos Tvillingforeldreforeningen (www.tvilling.no) 

Donald Duck sykler best

Når man sykler må man kle seg. Ikke nødvendigvis etter været, temperaturen eller forholdene. Men som alle andre syklister. Vi ser ut som Donald Duck.





"Jeg ser du er kledd for å gå ut og tømme søpla", gliste min gode nabo. Han fersket meg da jeg var på vei ut av døra i går, ikledd syklistenes svar på frimureruniformen.

Heldigvis slipper vi den blå og hvite kragen fra Andeby, men bevaremegvel, vi kunne like gjerne hatt den. For det er tettsittende latex-et-eller-annet som er det store must. Stammekostymet har gedigne gummiputer i rumpa, større enn flattrykte strutseegg. Drakten, eller hva den kalles, finnes kun i ett fordømt flak, ikke større enn et lommetørkle når man krøller den sammen i håndbaken. Øverste del dekker bare halve magen. Toppen består av tynne, smale BH-lignende stropper over skuldrende. Vi ser ut som bryter Jon Rønningen over navlen og volleyballspiller Nila Håkedal under. Med både set-ball og match-ball. Det er ikke bærre lekkert. Men "nødvendig". Det har vel noe med luftmotstanden å gjøre, tenker jeg. Som om det skulle ha noe å bety når man må gå opp bakkene.

Det burde finnes et EØS-direktiv mot å kle seg slik. Uten noe under eller over er det å anse som blotting.

"Jeg fikk størrelse Large, men den er for liten, jeg må ha XL", sa jeg fortvilet til sykkelorganisatorkollegaen på jobb, dagen før rittet.
"Den skal være stram", sa han Dessuten er det ikke flere XL igjen. Og den er jo gratis.

Så derfor åler jeg meg inn i plagget som er som skapt for å stoppe blodomløpet. Og tar på meg hjelm. Og hansker. Jeg kjøpte de kuleste hanskene for å kompensere for resten av tåpeligheten.

Jeg prøver å lure meg ut når ingen i nabolaget ser, men blir oppdaget av og til. Nei, jeg skal ikke på sirkus, jeg skal bare sykle. Og så sykler jeg ekstra langt for å være sikker på at det er blitt mørkt før jeg kommer hjem igjen.

Og overraskende nok - mot alle verdens odds - vårens håndfulle anstrengelser gav resultat. Jeg klarte målet! Ja, jeg gjennomførte Nordsjørittet! 91 kilometer på sykkel, fra Egersund til Sandnes. Og det var jaggu ikke draktas fortjeneste.

Det som jeg anså som galskap i vår viste seg altså å være faktisk fullt ut gjennomførbart, selv for oss i "Folk flest"-kategorien. Det tok en snau arbeidsdag fra start til mål, 6 timer og 22 minutter for å være nøyaktig. Og det var faktisk både moro og tilfredstillende. Bortsett fra en del familiære høydepunkter tror jeg dette er det nærmeste man kan komme lykke - selv om man kreker seg over målstreken etter ni mil. Mestringsfølelse kom inn i ordboken igjen denne dagen - med stor M. Og til alle som ikke trodde på meg: Blææ!

Den som sykler sist, smiler best. Selvsagt ble jeg sist av mine rundt 20 kolleger. Sist blant likemenn. Det var ikke annet å vente. De slo meg alle sammen, sikkert velfortjent. Noen av dem ventet i nesten tre timer på meg i målområdet. Men det gjorde ingenting, for jeg hadde allerede utropt meg selv som vinner på vei ned den siste bakken, og jeg tror ikke ventetimene affekterte dem nevneverdig heller, for så kunne de kjøpe en øl til. Og det var lang kø foran ølteltet i Sandnes.

I selskap med 9400 andre på startstreken er man i utgangspunket en ubetydelig mygg. En nobody. Men så står man der da, i startpulje 16, som en flokk ender, alle like utenpå. Bestemor Duck er her. Og Guffen - i tights. Så går startskuddet, Jeg har for stort konkurranseinstinkt til å bare konkurrere mot meg selv. Derfor har jeg to mål. Det første er å slå tiden til den av kollegaene mine som ble sist i fjor. Han påstod selv at de eneste han hadde bak seg var kols-pasientene. Men jeg tror han løy.

Det andre målet var å ha 50 bak meg på resultatlisten. Altså å bli nummer 9350.

Jeg skjønte fort at bakdelen med å starte i en tidlig pulje er at nesten alle som starter senere sykler forbi. "Halda høgre", gaulte jærbuene som ville forbi, på tunge gir. Men jeg tok igjen et par-tre på slutten. En av dem passerte jeg to ganger og så han aldri igjen. Han syklet for Posten og trodde vel han tråkket på offentlig tariff.

Morsomst var det likevel med alle de tusen andre rogalendingene, de uten sykkel, som stod eller satt langs løypa med flagg og helstekt gris og heiarop. "Du æ gal-goe" stod det på en plakat. Den var til alle, også til en stakkars sørlending som akkurat hadde sett skiltet "30 kilometer til mål". Jeg har likt rogalendinger før, men denne dagen ble jeg glad i dem.

Jeg slo kols-tiden. Og jeg ble nummer 8710. Sykkelen var full av gjørme, mannen oppå var Dirty Harry, men stoltheten var blank. Revenge of the looser.

Det var 11. juni, dette. Nøyaktig to måneder senere, nå i august, tok jeg sykkelen ut av garasjen igjen og vasket den ren. Nå skal det lades opp til neste år, og da skal jeg ikke bare slå Guffen og Gamla, men både Lilleulv og Storeulv og Ole, Dole, Doffen og kanskje fetter Anton også hvis jeg er heldig.

Og slår min interne og dypt hemmelige femårsplan til, skal jeg menge meg med topp-8000 innen 2016. Det er lov å være blid, sang Jens Book-Jensen. Det er lov å være ambisiøs også, selv om man må kle seg som en idiot. Og forresten; Kan noen se å få kjøpt en sykkel til Fantomet? Det var jo han som oppfant sykkeldrakta.

Sykkel - del 2

Face to face med Sørlandets lengste oppoverbakke finnes egentlig bare ett fornuftig alternativ.
Å snu.

Men mine to sykkelkamerater løfter hodet , kikker begeistret oppover, jeg tror nesten de sikler også. De ser bakken som en kul utfordring. Jeg ser ikke noe annet enn galskap.

Men sier høflig: "Ok, jeg skal bli med så lenge jeg klarer".

Syklingen er nemlig blitt alvor nå. Så seriøst at jeg må ta med kontanter før hver sykkeltur, i en liten veske på styret. Ikke nødvendigvis for å kunne ta drosje hjem hvis jeg skulle forkomme av krampe, bli overkjørt eller sykle meg bort, men for å kunne kjøpe en cola. Det er heldigvis ikke langt mellom bensinstasjonene. Og man blir tørst av å sykle.

Sykkelrittet er bare få dager unna, og jeg har ikke prøvd alle girene enda. Men sykkelen er temmet og frykten er hemmet. Det går lettere for hver tur og nå er jeg sikker på at jeg skal klare å gjennomføre marerittet på Jæren til lørdag, selv om jeg aldri har vært i nærheten av å sykle ni mil i strekk. 90 kilometer. Forsøk å gå 180.000 ganger rundt huset, så skjønner du hvor langt det er...

Nordsjørittet. "Betale for å sykle i kø"-rittet, som en kollega kalte det. Han er en av de som ikke skal med. Naturlig nok, med den innstillingen. Det verste er at han er så godt trent at han sikkert kunne ha syklet fra Kristiansand til Egersund på natta, startet på rittet kl 09.45 og kommet i mål før de fleste andre.

Vi er rundt 20 kolleger som er påmeldt. Jeg er den dårligste. Det er i alle fall det alle tror... (Blunkefjes og lur latter). Sykkelen min har riktignok hatt langt flere hviledager enn kjøredager den siste måneden. Men nå glefser den i alle fall ikke lenger, den mjauer. Og jeg har trent i skjul.

Jeg har mistanke om at det figurerer hemmelige veddemål på jobb, i mørke ganger og bak låste dører, der det satses både dagslønner og månedslønner på at jeg ikke skal klare å gjennomføre, eller at jeg må skrapes opp fra ei grøft på Varhaug. Og oddsene for at jeg skal klare å gjennomføre er ikke høye, det skal innrømmes. Sist jeg trente aktivt var da Saami Ædnan vant den norske Melodi Grand Prix-finalen og Tom Lund var på landslaget i fotball.

Dessuten veier jeg 20 kilo mer nå enn da. Eller veide. For den siste måneds sykkelturer har ført til et solid vekttap. 700 gram for å være nøyaktig. Omtrent 20 gram hver dag. Jippikayee... Jeg kunne ha klart det samme ved å ta ett mindre bit av brødskiva. Men investerer i stedet både en og to timer på et hardt sete, svett, stønnende og andpusten. Men grammene som renner av er ikke viktig. Prestisjen er det som betyr noe.

For dette skal gå. Såfremt det ikke blir jordskjelv eller motvind. Jeg bryr meg ikke så mye om tiden, men er mer opptatt av plasseringen. For å gjøre det litt mer spennende har jeg satt meg et hemmelig ambisiøst mål. Jeg skal ikke bli dårligere enn nummer 9900! Av de 10.000 deltakerne satser jeg på at det er 50 som er i dårligere form enn meg, og 50 andre som blir forsinket av punkteringer, kjedeavhopp eller velt.

Nuvel, man skal vokte seg vel for å bli kjepphøy. Det er ikke lenger enn to uker siden jeg ble tatt igjen, og passert, av tre karer på rulleski. På rulleski, med mindre hjul enn barnevogner! Men gjennomsnittsfarten, som min trofaste venn RunKeeper-appen forteller meg om, med skingrende amerikansk sørstatsdialekt, viser at det går sakte men sikkert fremover, fra 15 kilometer i timen i starten, til 16, 17 og 18 nå. Det høres kanskje ut som det ikke er så mye raskere enn å gå. Men bevaremegvel - prøv sjæl!

Jeg sykler som regel alene - det er tryggest og best at jeg ikke blir gjenkjent. Men forrige uke tok jeg sjansen på å slå følge med to gode kamerater. Den ene har et etternavn som ikke er så ulikt Hushovd. Han har i alle fall syklet til Paris og Hovden, og er topptrent. Den andre har syklet jevnlig frem og tilbake til sin jobb i to år og holder høyt, jevnt tempo. En stayer. Begge stilte i gule overdeler og klikksko da vi møttes. Jeg har joggesko, og definitivt ikke kule hansker eller tights med fargerike reklamer på. Treningsjakken min er fra 1999, og er falmet lyseblå, en sånn med krage.

De var snille med meg, og syklet i mitt tempo, til vi kom halvveis. Det var da de absolutt ville opp den himla bakken. Jeg ga opp etter 100 meter.

Men luringene hadde både agn og lokkemiddel. "Kom igjen, da, så kan du heller skrive et blogginnlegg om det etterpå", sa en av dem. Snakk om tap-tap-situasjon. Først slite seg ut, og så skrive seg ut. Men svake mennesker lar seg lett overtale. Man vil ikke miste ansikt blant kompiser før man ligger med trynet i asfalten.

Ok, litt da, sa jeg. Beit tennene sammen, hang meg på han foran og ble jaget av han bak. Tråkket på det aller laveste giret, samlet på melkesyre og trodde aldri, aldri i livet det skulle være fysisk mulig. Men holdt ut, lenger og lenger - og det eneste jeg tenkte på den siste halve kilometeren var bensinstasjonen på toppen. Kald Cola!

Utrolig nok kom jeg opp, uten stopp! Der og da føltes det som en større seier å bestige Høiekleivene enn å bestige Himalaya. Endelig framme ved bensinstasjonen. Som forøvrig hadde stengt fem minutter før.

 

 

Reodor på felgen

Jeg har kjøpt en sykkel som insisterer på stå i garasjen.

Den er fin og hvit utenpå, men ond og utspekulert inni. Kanskje ble den laget av en på tiltak, eller av Magica fra tryll. Den har i alle fall fått menneskelige egenskaper - og de er ikke gode. Sykkelen min har motarbeidet meg fra dag èn.

"Kjøp en hybrid", sa vennene mine. Jeg kjøpte en bastard.

Men jeg måtte ha ny sykkel. For navnet mitt er påmeldt til Nordsjørittet. Sjelen min er definitivt ikke påmeldt. For dette er et avsindig langt sykkelløp som går av stabelen om nøyaktig en måned. 11. juni 2011 har jeg forpliktet meg til å sykle ni mil. Jeg som ikke har syklet mer enn halvannen kilometer de siste 15 år.

Jeg er så heldig å ha gode og velmenende kolleger som ivrer for sunnhet og velvære - og ikke minst, og heldigvis, inkludering. Halve arbeidsstokken meldte seg på torturløpet i vinter, og da invitasjonsmail nummer to (les: 1. purring) ble sendt ut tok jeg utfordringen. Jeg melder meg herved på i klassen "Hvem skulle trodd at..." skrev jeg, og dermed var det ingen vei tilbake.

Jeg ser for meg at navnene i denne klassen blir ropt opp med ropert på startstreken, og møtes av gapskratt, og at jeg får plass midt mellom for eksempel Jan Simonsen og Per Inge Torkelsen. For rittet skal gå på Jæren et sted, jeg går ut fra - som en selvfølge - at det er fra nord til sør på kartet så man kan trille nedover. Men jeg ble bekymret da jeg skjønte at strekningen må unnagjøres på èn dag. Jeg tenkte jeg skulle ta ut et par ferieuker og satse på å komme i mål før Sankthans.

Første skritt var å kjøpe sykkel. Andre skritt var å begynne å trene. Det var lang tid igjen, kalenderen viste enda bare mars.

"Det viktigste er ikke sykkelen, men girene. Du må ha Schimano" sa min gode venn, som ble med meg på sykkelshopping. Han er sykkelentusiast og spiser mil til frokost. Han har peiling, og snakket med sykkelselgeren om skivebremser og underlag som om det skulle være været. Jeg nikket. Og kjøpte den hvite.

Så var det treningen. Etter den første måneden ser treningsdagboken slik ut:

Dag 1:
En prøvetur på 6 kilometer frem og tilbake. Satte av kvelden for å være sikker på å komme hjem igjen før det ble mørkt. Fin tur, men litt teit å måtte leie sykkelen i oppoverbakkene.

Dag 2, 3, 4 og 5
Ventet på inspirasjon.

Dag 6:
Klar for ny tur. På med trenngstøy, inn i garasjen for å hente sykkelen. Finner den med flatt bakdekk.

Dag 7:
Legger sykkelen i bilen, men glemmer å levere den.

Dag 8:
Glemmer det fortsatt.

Dag 9:
Får levert sykkelen til et reparasjonsverksted for å skifte slange.

Dag 10:
Henter sykkelen igjen. Betaler 320 kroner med masse moms.

Dag 11, 12, 13 og 14:
Tenker på at det snart er på tide med en ny treningstur.

Dag 15:
Sykkeltur nummer to. Bestemmer meg for å sykle til byen, det er en mil hver vei. Like før halvveis, merker jeg at det er lite luft i bakdekket, snart er det helt flatt. Og det er en mil hjem igjen. For den som lurer: Det tar nesten en time å leie en sykkel en mil. Sykkelen leder 2-0.

Dag 16:
Irritert. Leverer sykkelen til forretningen der jeg kjøpte den og forlanger å få punkteringsfrie dekk."Den skal være klar til i morgen", sier sykkelmannen.

Dag 17:
Sykkelmannen ringer. "Dekkene må bestilles, så du kan dessverre ikke hente sykkelen før i morgen", sier han.

Dag 18:
Drar tidlig fra jobb for å få hentet sykkelen før stengetid, og rekke hjem til dugnad i gata. "Nei, dessverre, jeg har ikke fått tid til å skifte dekkene. Du kan komme tilbake i morgen", sier sykkelmannen. Veien hjem i bil, som vanligvis tar 12 minutter, tar nå 45 minutter på grunn av en ulykke, kø og omkjøring. Rekker ikke dugnaden.

Dag 19:
Intet nytt.

Dag 20:
Sykkelmannen ringer: "Nå kan du hente sykkelen". Men det kan jeg ikke, for jeg er bortreist.

Dag 21:
Henter sykkelen, med nye dekk.

Dag 22 og 23:
Forbereder meg til sykkeltur nummer tre. Har installert "RunKeeper"-appen på mobilen, og gleder meg til å måle hvor mange minutter jeg bruker på hver kilometer, se kalorimåling og gjennomsnittsfart og kart. Slike apper liker vi.

Dag 24:
Sykkeltur nummer tre, samme rute som første gang. Men mobilen går tom for strøm etter 3,67 kilometer, så da er det ikke noe gøy lenger.

Dag, 25, 26, 27, 28, 29 og 30:
Venter på at sykkelen skal storme ut av garasjen og bite meg.

Dag 31:
I dag. Oppladningen er ferdig. Intensiteten skal økes kraftig. Fra i morgen.

 

 

Forviklinger i forkledning

"Kan vi ikke grille marshmallows" spurte den ene tiåringen.

Settingen var riktignok ikke helt tradisjonell. Det var verken ski eller ryggsekker inne i bildet. Det var rett og slett en helt vanlig hjemmekveld.

Ikke er vi utpreget friluftsinteressert i vår familie heller. Men vi har peiling på instant kos. Så pappa og tvilling 1 løp ut i bilen, kjørte de 600 metrene til butikken , kjøpte en pose marshmallows til 30 kroner, mens tvilling 2 fyrte opp med bjørkeved, og så grillet vi det komprimerte sukkeret på små pinner alle tre. Dermed ble onsdagskvelden i vinterferien en höjdare, selv om idyllen bare varte fram til dverghamsteren beit.

Det beste er jo som kjent usunt eller umoralsk. Så det er kanskje ikke rart at det viktigste ungene sitter igjen med fra årene i barnehagen er at sukker er godt. På skolen siger det inn litt mer helsefremmende lærdom, og jada, vi har hatt vår uke med fluortabletter og vår periode med gulrøtter i kjøleskapet. Men man lærer fort at gulrøtter ikke holder mer enn maks to - tre måneder....  Så er det Nugatti igjen.

Den boklige lærdommen kommer også sigende etterhvert, selv om ikke riktig alt er på plass i fjerde klasse. "Pappa, ligger Oslo på Sørlandet", fikk jeg spørsmål om i dag.

Jeg burde kanskje sagt "Nei, heldigvis ikke". Men det finnes viktigere ting enn geografi. Krig, for eksempel. For et par dager siden snakket vi om første verdenskrig rundt middagsbordet. Nå har vi ikke for vane å snakke om krig og fred og tortur og sånn når vi spiser ketchup, selv om Ghadaffi rett som det er dukker opp og forstyrrer kveldsfreden nå for tiden. Ikke vet jeg om første verdenskrig er pensum i fjerde, men jeg gjorde et forsøk.

"Vet dere når første verdenskrig startet", spurte jeg.

Mens tvilling 1 tenkte, så snudde tvilling 2 seg mot meg og svarte ganske umiddelbart:

"1987 ?"
Hun var helt alvorlig.

Man kan jo ikke le, heller. Jo forresten, det kan man. For når man har barn som til og med er født lenge etter at Norge slo Brasil i fotball-VM, er det ikke å forvente at de skal vite hva som skjedde i 1987. Neida, vi hadde ikke krig i Norge på 80-tallet. Det holdt lenge at vi hadde Jørn Hoel.

Men nå var det blitt gøy. Jeg tok en ny test.

"Hva heter kongen i Norge?". Easy. Harald. "Hva het faren hans". Nesten like lett: "Olav". Twinsa var i form nå.
Så spør jeg: "Og faren til kong Olav da, hva het han?".

Lang tenkepause hos begge, før den ene forsøker seg:

"Leif?"

Akkurat her måtte faderen inn med en liten historietime. Selv om det var et godt navneforslag på en monark, på sett og vis. Leif og kompisane styrer landet, liksom. Det hadde vært noe, det. For ikke å snakke om Ronny og Johnny eller Pelle Parafin.

Nei, la barna få lov til å være barn så lenge de kan. De har nok å streve med om ikke de skal kunne kongerekka. Her i huset har det den siste tiden nesten vært kø ved tannglasset i stuevinduet. Det er strie tider. En uke var det to tenner fra samme barn i samme glass, neste uke var det en tann fra neste pasient. Sistnevnte forsøkte til og med å trekke ut den løse tanna med hyssing sent på kvelden, riktignok uten resultat. Men naturen gjør jobben sin før sengetid, og Tippa Tannlaus, som min far sa, seirer alltid til slutt. 20 kroner for hver tann blir penger i pungen. Og det finnes saktens verre ting å konkurrere om enn hvem som har mistet flest tenner. Foreløpig er stillingen 14 - 13 til den ene.

En gutt i klassen deres hadde også en løs tann en dag etter nyttår. Han var så irritert på den løse tanna at han gikk på skolens toalett og rikket og vred i tanna, han skulle være enda tøffere enn han allerede var, og så, etter en lang stund, kom han triumferende inn i klassen med tanna i hånda. MEN: Så oppdaget han at det var feil tann...

Med alderen kommer også utspekuleringen. Og med et par så godt som prikk like tvillinger - i alle fall for utenforstående - er det duket for egenskapte forviklinger. Det måtte komme.

Første gang var for noen måneder siden. "Vi skal ha vikar i morgen", sa tvilling 1. "Så vi har planlagt å lure henne, og bytte plass". Hun var helt oppglødd, og den andre var ikke mindre giret. De hadde lagt slagplanen på vei hjem fra skolen.

Jeg holdt meg klokelig i ro.

Neste ettermiddag spurte jeg hvordan det hadde gått. Joda, ikke bare hadde de byttet plass, men de hadde også byttet klær i langfriminuttet, og den stakkars lærervikaren, som kanskje ikke hadde oppdaget at det var to like engang, og langt mindre lært seg navnene, forstod selvsagt ingenting. Men klassekameratene syntes dette var usannsynlig festlig.

Så, i forrige uke skulle tvilling 1 på speideren. Men så ble hun syk, og kunne ikke gå. Hun hadde ikke lyst til å gå glipp av speideren, så hun sendte en stand-in. Søstera stilte villig opp, ikledte seg speiderskjorte og skjerf og øvet på navnet til speiderlederne.

Hun lurte alle, men fikk kalde føtter da de skulle ut i skogen for å tenne bål. "Hjelp, tenk hvis vi skal grille pølser. Søstera mi liker pølser, men det gjør jo ikke jeg! Hvis jeg sier jeg ikke vil ha pølser blir jeg nok avslørt", tenkte hun.

Men heldigvis var det ikke pølser som skulle grilles. Bare marshmallows. Sukkeret ble redningen.

 

 

Den myke pakkens hemmelighet

Det skulle ikke forundre meg om reinsdyret Rudolf styrtet på Dovre. Han kom i alle fall ikke hit. Så kaldt som det var på Sørlandet denne julekvelden kan det ikke ha vært siden Napoleonskakekrigen.

Noen hater kulde. Det gjør ikke jeg. Man kan hate noe vederstyggelig, som Adolf Hitlers gjerninger eller musikken til Robbie Williams. Men ikke været. Vi må respektere minusgradene. De trives best i flokk. Men så kaldt som det ble på julaften 2010 burde vi nok ha droppet gavene og i stedet gitt hverandre 400 kilowatt strøm. For at det er en nyttig ting kan ingen komme fra.

Men de minste hadde ikke gavekort fra Agder Energi på ønskelistene. Og jeg håpet at jeg at jeg skulle få Smørbukks julehefte.

Dette var ikke bare julen da julesangene ble levert av Spotify. Julekvelden 2010 hos oss vil først og fremst bli husket  fordi røverspråket gjorde sitt inntog på pakkelappene. Og myke pakker fikk en helt ny betydning.

Med kreative barn har julen nemlig en tendens til å bli morsommere for hvert år. Det var eldstejenta, hun som nå er blitt 19 og hybelboer, men som elsker julen mer enn noen andre, som satte standarden. Med pakke til pappa, med innfløkt pakkelapptekst på røverspråk. Tot-i-lol pop-a-pop-pop-a. Jeg lærte røverspråket som 13-åring da jeg leste Fem-bøkene, og har selvsagt sørget for ekstraundervisning til mine barn, så språket skal bli bevart  i slekta. En lang forklaring inni papiret - også den på røverspråk - fortalte at gaven min var å finne inne i bok nummer fem fra høyre i bokhyllen, mellom side 176 og 177.

Hva som var der? Kyllinger. Et gavekort på kyllinger. Imaginære sådan, fra Kirkens Nødhjelp. Til noen som trenger dem mer enn oss.

Deretter ble det bare mykere. Fra husets andre tenåring, gutten, 16-åringen med stort konkurranseinstinkt og ikke mindre hårvoks. Omsorgsfull og litt sånn "Det viktigste er ikke å delta, men å ta seg best ut etter å ha vunnet", og så har han deltidsjobb på motebutikk, der han får kjøpe så mye han vil til tosifret rabatt. Det er kjekt, det. Ikke minst for pappa på julaften, som blir tilgodesett med både en Bjørn og en Borg.

Jeg lærer mye av mine to eldste. Dessuten trenger de ikke å formanes lenger. Nå er det omvendt. "Du må aldri si "På G" sa 16-åringen til meg for noen uker siden, ganske alvorlig, da jeg lurte på hva det var. (Til de som måtte lure på hva "På G" betyr, så blir det brukt i betydningen "Hva er på G", altså forkortelse for "Hva er på gang?"). Et par nye ord altså, omtrent som "kult" som vi begynte å si på 80-tallet, og "helt konge" som kom på 90-tallet. Ingen av de nye ordene passet for de over 40 den gangen heller, så vidt jeg husker, så jeg har selvsagt lovet at jeg aldri skal ta "på G" i min munn eller i min mobil.

Det hutrer i stille grender. Men hjertevarme har vi nok av. Når den største krisen på julaften ikke er større enn at man mister esken med den nylig mottatte sjokoladeesken fra ex-svigermor på golvet, så de triller i alle retninger, er det slett ikke verst. Men innholdet i esken, som opprinnelig var pensjonistgave fra fylkeskommunen, nå videreforedlet til barnebarnas far, smaker utmerket - de gjør alltid det - selv etter en runde på parketten.

Men julekvelden er langt fra over. "Jeg elsker julen" sier en av tvillingjentene på ni. Det bare popper ut av henne, midt under julegaveutdelingen. Vi er ikke mer enn tre femtedeldeler inn i gavene. Hun sitter helt stille på puffen sin, litt underfundig. Og i alle fall tydeligvis takknemlig. Hun stråler og kunne vært et helt kraftverk alene.

Hver jul har sin sjarm. Og sine hemmeligheter. Men det er først når barna blir så store at de klarer å pakke inn gavene sine selv at det virkelig blir morsom jul. Nå er det slutt på at pappa er hjelpemiddelsentral. Alt er temmelig hemmelig i adventstida.

Med innpakningspapir, teip og til/fra-merkelapper  lukket de to minste seg inn på hvert sitt rom noen dager før jul. Ikke kom inn uten å banke på, proklamerte de tydelig, og sa det gjerne en gang til for å være sikker på at både pappa og storesøsken hørte det.

Den ene rekker meg en pakke. Ganske stor, men ganske lett. Inni papiret er det en ny innpakket pakke. Og enda en. Jeg pakker ut, kommer til gavepapir nummer fire, og enda en gave åpenbarer seg. Noe julepapir, noe grått, tynt papir. Så enda en pakke, de blir mindre og mindre. Jeg skotter bort på giveren, vi ler sammen. Her er det tydeligvis like morsomt å gi som å få. Ikke rart at hun ble så lenge bak lukket dør. Enda en pakke inni neste papir, nå er det nummer ni. Så ti. Elleve, tolv. Inni det trettende papiret ligger et slips. Endelig får jeg slips!

Tvilling to er ikke dårligere. Jeg får et slips av henne også. Riktignok bare inni ett lag papir, men med to slips kommer jeg helt sikkert til å få det dobbelt så moro.

Joda, jeg får Smørbukken min også. Men den blir overgått av en selvlaget engel i keramikk og en flott tegning, og mere til. Når alt kommer til alt er det ingenting som kan overgå gaver som er laget av barnehender, skapt ut fra noe intet, med omtanke.

Mens jordmor-Matja flytter inn hos snekker Andersen, for å holde varmen, og klokken tikker mot midnatt, er den største forlystelsen blant husets niåringer å få en trillund nisse til å hoppe fra bombe til bombe på et data-spill. De klarer ikke å ta livet av nissen før langt ut på første juledag. Men pytt. Vi tror mer på engler enn på nissen i vår familie.

Første juledag var det bare èn ting på agendaen. Jeg måtte lære meg å knyte slips.

Under en sofa fra IKEA...

Det skulle vært en helt ordinær møbelhandel. Men noen ville det annerledes.

En sofa er ikke akkurat et konfliktsøkende møbel. Riktignok gjorde Ole Paus et hederlig forsøk på å sverte sofaens gode rykte med sangen "I en sofa fra IKEA sitter far og denger mor", schlägeren fra de kontrversielle 70-årene, som endte med drap. Men den gang var jo alt feil, og siden har sofaene i kongeriket oppført seg eksemplarisk.

Sofaer er heldige. For det første vil alle ha dem, for det andre spiller ikke utseendet noen rolle så lenge de er gode mot bunnen. Dessuten får de oppleve spenning i hverdagen, hver dag. Livets revy om man vil. En sofa er husets sentrum. Her inntas godteri, her gråtes det til filmer og i telefoner, her humres det og hikstes og ler og her ligger ungene og spyr. Etter at putene er vasket blir gjerne nye barn unnfanget i den selsamme sofaen. En sofa er som en hamster. Den er ufarlig, god og myk, den lever en god stund og sovner først stille inn når tiden har løpt fra den og pelsen flasser av.

Så hvor mye trøbbel kan det egentlig bli med en sofa? Relativt mye, hvis du går i sikkerhetsfella.

Det var min lille knopp av en datter som sa det nye ordet på søndag, da vi skulle ut på tur.  "Skal du ikke ta på deg jakke", spurte jeg. Niåringen tenkte seg om to øyeblikk. "Jo", sa hun, og ventet litt på resten av setningen som hun ikke fant i farten. Begrepene "for sikkerhets skyld" og "i tilfelle" hadde en akutt brytekamp i hodet, men ingen vant. "Jo, jeg tar med jakka", sa hun "...i sikkerhetsfelle".

Det er husets sønn på 16 som skal ha ny sofa. Til alt overmål  sovesofa. På sitt nyoppussede soverom, der far og sønn har snekret hyller og bygd inn monsterhøyttalere i flukt med veggen. Det tok nesten et år. Alt står i stil. Bortsett fra den gamle furusengen som er like moderne som hockeysveis og skinnslips. Hadde den ikke fått avløsning hadde det blitt som å bleike tennene mens man lar et par gule stå igjen midt foran.

Mandag er en fin dag for å kjøpe sofa. Man tar en feriedag fra jobb og så kjører man for sikkerhets skyld 33 mil. Til IKEA, som har plassert seg så sentralt. Man har stasjonsvogn og godt humør, så en flatpakket sofa er jo ingen sak.

Det er først da mannen fra lageret ruller ut trillevognen at jeg forstår at jeg har gjort en ultratabbe. Jeg ser så vidt hårtustene over pappkartongene. Mannen bruker alle musklene i kroppen for å forflytte dinosaurberget. Stabelen er så bred at den knapt kommer gjennom døren. Pakke på pakke, i papp og plast, så høyt som en liten utedo.

"Eeeh", sier jeg. "Kan jeg få den hjemkjørt?"

"Ja, selvsagt. Det koster 1300 kroner..."

"Eeh", sier jeg. "Litt dyrt".

En ting er å bli gjort til latter for å kjøre hjem igjen med tom bil, noe ganske annet er det å se tretten hundrelapper fly ut av vinduet i tillegg til bensinpenger, bompenger, tapt arbeidsfortjeneste og fire overprisede kopper kaffe. Leie av tilhenger er selvsagt et ikke-tema. Da måtte jeg ha brukt en feriedag til, for å kjøre tilbake til Oslo for å levere hengeren neste dag.

"Jeg tar den likevel", konkluderer jeg, retter ryggen og skyver berget til bilen. Det er en liten kilometer.

Tenk på et tall. La oss si at bilen rommer 100 kubikk. Det er minst 200 kubikk på tralla. Taket blir selvsagt tatt i bruk først, til den tyngste sofadelen. Så starter utpakkingen av de andre delene, bort med all unødvendig papp og plast, inn i bilen med del etter del. Det er en halv centimeter klaring til taket, førersetet skyves så langt fram som mulig. Men hver smitt og smule kommer med.

Så står man igjen med en tralle full av papp. Sørlendinger lar ikke traller med papp stå igjen på parkeringsplasser, så jeg triller den inn til resepsjonen, svett og fornøyd.

"Kan du ta imot dette", spør jeg høflig og er på vei tilbake da svaret kommer:

"Nei".
"Du får prøve i bytteavdelingen".

Her må man trekke kølapp for å bli kvitt papp. Så er det tau. Jeg har selvsagt ikke med tau til å binde fast kolossen på taket.

"Du finner tau i pakkedisken".
Der er det selvsagt tomt.
"Da kan du få kjøpe i butikken". Heldiggris! Jeg kjøper blått tau i butikken og fester pakken etter alle kunstens regler.

I Drammen stopper jeg for å sjekke bindingsverket. Pappen er i ferd med å blåse av. Jeg kjøper mer tau på bensinstasjonen, men det er minst 2 kilometer langt og må deles. Forsøker først å brenne det av på midten med lighter. Nytteløst. Inn igjen, låne kniv. Feste mer tau.

I Vestfold starter det å regne. I Larvik pøsregner det. Kanskje blir ikke sofadelen på taket våt hvis jeg kjører så fort at vanndråpene ikke rekker å lande?. Det er for sent å kjøpe presenning eller plast. Sofaen er soakwet før jeg kommer til Tvedestrand.

Resten av turen er en reise i anger. Men jeg kommer hjem til slutt, litt over midnatt. Det er fristende å la sofadelen stå på taket til neste vår, så den får tørke, men i anstendighetens navn får man forsøke å få den av. Delen består nå av 30 kilo sofa og 50 liter vann. På mirakuløst vis får jeg vippet den ned, unngår så vidt at den deiser ned på paseret, før jeg skal lirke den gjennom døra. Da tar jeg uheldigvis et forkjært tak, den ene hånda mister taket langs den ene sylskarpe kanten av treverket, smerten iler i fingeren og etterlater seg et dypt kutt. Blodet siler, regnet siler og sofaen er i hus.

Den har enda ikke kommet lenger enn til gangen.

Musikkens far - eller farmor?

Hjelp! Jeg trenger rett og slett bistand. Jeg står bom fast i barneoppdragelsen og uvitenheten.

Dette er en slik dag da jeg skulle ønske jeg hadde et hus-orakel på peisen, en sånn liten god og trivelig plast-sak i Buddah-størrelse som visste all ting. Gjerne en som man kunne putte penger på, om så skulle være. Og om det i verste fall bare tok sedler, samma det, bare man kunne få riktig svar! For jeg er svar skyldig. Det er ekkelt. I alle fall ikke morsomt. Face to face med husets niåringer, like uvitende som dem. Et riktig svar i dag hadde vært verd en del gryn.

Jeg er ikke kravstor, bevares. Jeg forstår at allvitende orakler ikke vokser på trær, ei heller selges på Finn dott, not. Av og til hadde det holdt med en Per Jorsett i miniatyr på peisen, når man lurer på når Norge faktisk tapte en fotballandskamp sist. Men, ved nærmere ettertanke, hvis jeg bare kunne valgt kun ett eneste,  ville jeg ha foretrukket en mini-Ingrid Espelid på kjøkkenhylla. Til nød Gordon Ramsay i brødskuffen, som jeg kan smelle hardt igjen etter bruk.

Som regel klarer man å svare på barnespørsmål helt alene, uten noen form for hjelp. Fjorårets "Pappa hva betyr bondeknøl" var vel et av de spørsmålene som krevde litt turbo i hjernebarken, men man klarte da å ri av det også. Faktisk kan man bli litt overivrig. For man forstår at man vet noe. Man lærte faktisk noe på videregående. Kunnskapsoverførselen til neste generasjon går som regel som en lek.

Men ikke i dag. Etter kveldsmaten poppet spørsmålet opp.

Men først en avledningsmanøver før jeg kommer til spørsmålet, apropos overivrighet. Mens vi spiser popcorn (ja, det er jo onsdag) og ser på naturprogram om tigere på TV, finner jeg ut at jeg skal agere lærer. Da fortellerstemmen forteller at tigrene markerer sitt territorium, sier jeg kjekt til de små: "Territorium betyr..." Jeg får ikke fullført setningen før den ene skyter lynkjapt inn "Område... Vi vet det, pappa". Ok, sorry, da.

Men det går ikke lang tid etter at tigrene forsvinner før det ekte - og vanskelige spørsmålet kommer fra den ene:

"Pappa, hvilken sang er den mest kjente i verden?".

Relativitetsteorien smeller i frontruta. Tja, hva kan det være? Jeg tenker så det kviner. Her er i alle fall Google maktesløs. Ikke kan jeg ringe en venn heller. Det må jo være noe engelsk, noe internasjonalt. Noe som store folkegrupper har et forhold til, og helst over mange tiår. Hva jeg svarer? Ikke le nå...

"Kanskje det kan være Amazing Grace?". Fire vidåpne øyne stirrer på meg, komplett uforstående, to brede smil. "Nei, den har vi jo aldri hørt om!", sier den ene.

Så sier den andre: "Kanskje Alicia Keys?".

"Neeei, jeg tror nok ikke akkurat det", avfeier jeg. Trøste og bære. Det var jo ikke et hederlig forsøk engang.

"Hannah Montana, da", spør den andre oppriktig.

Dette er en av de gangene man klarer å svelge en latter - med hell. Heldigvis! For Hannah Montana har nesten flyttet inn hos oss.

Jeg feier innom Beatles, med like dårlig resultat. "Michael Jackson, der har vi det", sier jeg. Det er nok noe av ham, men jeg kommer ikke på nøyaktig vilken låt det skulle være, og spinner videre.

"We are the world!" Den er det nok, sier jeg. De rister på hodet. Ok. Madonna, muligens, sier jeg, før jeg får en ny genial tanke og endelig konkluderer: "Det er sikkert en sang av Frank Sinatra".

"Hæ? Henne har vi i alle fall aldri hørt om".

...

Like langt altså. Hjelp...! Anyone?

Rullende katastrofer

"Nå er vi de siste jentene i klassen som ikke har rullesko". Det var fredag. Det hadde vært fred.

Utsagnet fra den ene niåringen kom som en konstatering. Ikke med mas eller grining, verken foran eller bak. Ingen bønnfalling eller krav. Det var bare en forsiktig smyger.

Jeg kunne ha replisert "Hva så?". For det er ingen menneskerett å følge strømmen. Ikke husker jeg at Jon Blund sa noe om rullende sko da han kavet om barns rettigheter. Men som far har man medfødt empati. Og så tenker man et øyeblikk på Apaschesykkelen som man selv aldri fikk. Ofte er valg veldig enkle.
 
"Vet dere hva? I morgen drar vi til senteret og kjøper rullesko", sa jeg. Fiire dådyrøynene ble plutselig dobbelt så store. I ett år har de ønsket seg noe som de var nesten helt sikre på at de aldri kom til å få. Hver dag har de trasket til skolen på ordinære flate sko, mens venninnene ruller forbi. Så snur pappaen plutselig kappen etter sønnavinden! Niåringene hadde stjerner i øynene helt til de sovnet den kvelden.

Det er ikke overflod av sko i huset vårt, men vi har nå hvert vår par, til ulikt føre. Det hadde ikke min bestemor. Hun vasset i snø på vei til skolen uten annet på beina enn tresko, like etter forrige århundreskifte. Nå er det Nike meg her og Puma meg der, borrelåser og blinkesko. Og i fjor var det en utspekulert fyr som fant på å sette hjul under barneskoene. Jeg er ikke et øyeblikk i  tvil om at det må ha vært en mann, for menn tenker ikke lenger enn til utgangsdøra. En kvinnegründer, derimot, hadde nok analysert og vurdert og konsekvensutredet og sikkert kommet fram til at faren for søksmål nok var mer overhengende enn sjansen for fet bankkonto.

Så skal man altså handle nye sko på lørdag. Men etter å ha trålet tre skobutikker forstår man at nei, her er det ikke noe å hente. Skobutikkene vil ikke være med på leken. Ellers så har de gjennomskuet det. Uansett, de har tydeligvis nektet å ta inn selvmordsskoene. Derfor selges rullesko kun på leketøysbutikker. Og bare i èn farge. Lilla. Jeg hater lilla. Og så kommer de med løse hjul, uten bruksanvisning. Når man er så lite teknisk anlagt som meg, neker man selvsagt å forlate butikken før man får hjelp til å montere hjulene.

Bak disken står en ung ekspeditrise - og en ikke fullt så ung. Jeg og den unge trykker fortvilet på hvert vårt hjul. "Bruk makt", sier gamla. Hun er sikkert gift med Tor og er på vei for å finne hammeren.

Men omsider kommer åtte hjul på plass. Så er lykkens time kommet, og fire stankelbein seiler ut av døren. Lykke måles vel egentlig ikke i penger, men det hjelper når det er halv pris. Og når takken kommer i form av "Du er verdens beste pappa" tre-fire ganger på rad, med påfølgende klemmer, ja da kan man godt forsvare en halv dagslønn, både før og etter skatt.

Så drar vi umiddelbart til kirken. Mammon er nemlig invitert til lørdagshandel i sakristiet, og vi har for en gangs skyld god tid. Alle niåringene som går på kirkens geniale dåpsopplæringsprogram med det underfundige navnet "Tros" har fått lov til å selge brukte leker på kirkens aktivitetsdag. Bak hvert sitt bord står de oppstilt med lekene og prislappene sine. Mine to får et bord på deling, for de deler jo alt uansett. Folk strømmer til. Og pengene ruller inn, for ungene handler mest av hverandre, og gjenstander som har sett sine beste dager får slett ikke hvile i fred. Det er gjenbruk på høyt nivå.

Småjentene mine er så store og ansvarlige at de styrer sjappa sjøl, men jeg observerer nå innimellom at det ligger noen sedler i pengekassa. Til slutt er nesten alle kosedyrene og lekene solgt ut, etter at prisen for de siste ble satt ned til 1 krone stykk, og pappa er selvfølgelig sjeleglad for å slippe å dra med seg fire poser gamle leker hjem igjen.

Så er det tid for å telle penger. Og så føler jeg ansvar for å være litt finansminister og litt utviklingsminister, for Kirkens Nødhjelp var inne i bildet, hadde jeg fått vite, og de er ikke til å spøke med.. Gjengen med niåringer hadde på forhånd fått vite at "Dere kan beholde alle pengene selv, men det er fint hvis dere gir litt til Kirkens Nødhjelp". Vi teller opp. 320 kroner. Jeg stusser et øyeblikk på at det ikke var blitt mer cash ut av det store lasset, jeg syntes så tydelig jeg hadde sett flere store lapper, men ok. Greit nok. Så tar jeg styringen for å være litt diplomatisk. "Hvis dere beholder 100 kroner hver, så kan dere gi 130 til Kirkens Nødhjelp. Høres det greit ut?". Ja, det hørtes greit ut. 130 kroner blir høytidelig lagt i den store kassa.

I kampens hete er det ikke lett å huske alt. Det er først etter at det er for sent man husker. Plutselig kommer jeg på at jeg har glemt å trekke fra vekslepengene de hadde hatt med hjemmefra. Det var 70 kroner. Og så var det hundrelappen som storebroren hadde spurt om de kunne passe på. Den skulle jo han ha igjen. Av overskuddet på 200 kroner var det nå bare 30 kroner igjen. Og så hadde jeg selv lagt ut 20 kroner en gang til vekslepenger. Plutselig var det store overskuddet krympet inn til 10 kroner. Ti kroner på deling! 5 kroner til hver...

Så sier plutselig den ene: "Jeg glemte å si det, men det kom en dame med en bøsse og samlet inn penger til Kirkens Nødhjelp, mens jeg satt alene i butikken". "Javel", sa jeg. "Ga du noe til henne da?". "Ja, jeg ga alle de store lappene vi hadde fått inn da." "Hvor mye var det, da?" "Det var 450 kroner...".

Det var nok ikke for ingenting at Jesus kastet ut pengevekslerne fra tempelet i fordums tid, tenker jeg. Tom for penger og tom for leker går vi hjem. Det vil si, jeg går, de to små ruller. Fra kirken er det en liten bakke, og for hun ene, den barmhjertige, ruller skoene fortere og fortere. Så letter hun fra bakken.

Armer og bein flyr i fire retninger, hun svever et lite øyeblikk, men så slår tyngdekraften inn og hun deiser i asfalten. Rett på halebeinet, fra en meters høyde. Det ser svinaktig vondt ut, og ja, det gjør grisevondt og tårene renner uhemmet.

På kvelden blir det verre, hun griner halvannen time i strekk, det er så vondt at hun nesten ikke kan ligge. Det blir en sein kveld, fylt med Paracet og telefonkonsultasjon med legevakta, sitte i fanget og trøste og vente på at timene skal gå.

Rulleskoenes feil. Min feil. Den hersens oppfinnerens feil.

Men mandag er det bra igjen, og rulleskoene skal på. Alt det vonde er glemt, og kry som to høner flyr de avgårde til skolen.
Tirsdag kommer det mail fra skolens administrasjon. "Vi henstiller alle foreldre til å begrense bruken av barnas rullesko".

Tror Kirkens Nødhjelp skal få et par sko å gå på neste år.

Grytelokk for syvsovere

Kan man smelle to grytelokk kraftig sammen for å vekke husets minste syvsover?

Synes jeg hører Obama si: "Yes, we can". Ja, selvsagt kan man! Det er ikke spørsmål om man "kan", men om man "bør". For er det riktig i forhold til barneoppdragelse og menneskerettighetene og FN og NATO? For her er det snakk om sørlandske, saktmodige forhold. Og man vil jo helst ikke ha barnevernet på nakken.

Dette praktiske - og forøvrig også etiske - dillemma var dagens store samtaleemne. Hun som ble vekket, offeret, var en av husets tvillinger. Niåringen skvatt en halvmeter i været og landet vel ikke ordentlig før utpå ettermiddagen. Hardt og brutalt, men meget effektivt.

Hun som brukte den kreative vekkerklokken, storesøster på 18, mente selvsagt at metoden var på sin plass. Ikke bare var hun møkklei av at lillesøstera aldri ville stå opp, men kanskje mer oppgitt over opphavets unnfallenhet. Derfor tok hun grytene i egne hender. (Og siden hun sannsynligvis skal flytte på hybel til høsten er det jo greit å gjøre seg kjent med kjøkkenredskapene).

Terrorhandlingen skjedde for noen måneder siden, men kom på tapetet igjen i dag. Årsaken var ordet "initiativ". Vi har nemlig vært på biltur i dag. Vi kjørte langt og lenger enn langt, brukte masse kullos bare for å få en fire-barn-sammen-på-tur-med-pappa-opplevelse i påsken. Da vi kom til Lindesnes fyr kunne vi ikke komme lenger.

Det var en fin tur. Og under middagen takket storesøster pappaen sin for det gode initiativet.

"Hva betyr inta.., inatta, ... æsj, jeg klarer ikke å si det", repliserte tvilling nummer to.
Så var det forklaringstid.
"Hvis dere er kommet hjem fra skolen alle fire, før jeg er kommet hjem fra jobb, og du sier til de tre andre: Nå kan vi rydde inn og ut av oppvaskmaskinen, da har du tatt et godt initiativ", sa jeg.
"Var det et hint", sa storesøster.

Så dukket grytelokk-episoden frem fra glemselen. Eller, ikke fra glemselen, for ingen av de involverte har glemt episoden, og kommer vel neppe til å glemme den heller. For det var et så høyt KA-BOM at om salige Richter hadde vært til stede ville han ha vært nødt til å justere skalaen sin. Men det var i alle fall et genialt eksempel på initiativ.

Syvsovertvillingen har nemlig ikke sett det store poenget i å stå opp om morgenen. Det hjelper ikke å slå på lyset, det hjelper ikke å dra opp rullegardinene og det hjelper selvsagt ikke med et forsiktig "Nå er det morgen".

"Jeg må bare få ut søvnen av øynene", sier tvillingsøsteren i overkøya. Det tar ett minutt, så er hun på beina. Men for Tornerose i underkøya sover minuttene videre. " må du stå opp", litt strengere, er fase to, deretter kommer både fase tre og fase fire og fase fem - for hver gang blir det flere store bokstaver i setningen.

Etter å ha vært vitne til sirups-vekkingen fra sidelinjen, var det ikke til å undres over at storesøster valgte sin egen vri da hun endelig fikk sjansen. Det var planlagt at hun skulle vekke dem, og de hadde nok forventet å få litt ekstratid, som vanlig. Men dengang ei. Storesøster åpnet døra, smadret grytelokkene verre enn Kaizers og ble selvsagt møtt med hyl og skrik og protester. "Ja", sa hun "Jeg skal slutte når dere står opp". Det tok flere minutter med skrimmel-skrammel fra døråpningen. Men metoden virket. I månedene etter har fru sovegodhjerta som regel stått opp samtidig med søstera, av og til også tidligere. Jeg tror sannelig B-menneske-genene ble skremt ut av vinduet den skjebnesvangre morgenen.

Nå er forsåvidt ikke tvillingene helt ukjent med grytelokk. Da de var 14 dager gamle var jeg alvorlig bekymret for at de var døve. De reagerte ikke på lyd, de lå i hver sin liggetsol og sov søtt, mens jeg ropte og skrek, uten at det kom noen reaksjon. Jeg så ingen annen råd, og hentet grytelokkene. Det var siste utvei, hjertet banket og jeg tenkte at det var nå eller aldri. Jeg stilte meg bak dem og slo så hardt jeg kunne. De leet ikke på en muskel. Frykten manifesterte seg til et stort mørkt hull. Men selvsagt; allerede dagen etter kom beviset på ørene virket som de skulle. Kanskje hadde de bestemt seg for å spille meg et puss, hvem vet. Hørte, det gjorde de, men immune mot grytelokksmell, nei, ikke akkurat.

Nå brukes grytelokkene bare der de skal, på kjøkkenet. Ute er de 81 centimetrene med snø på terrassen redusert til skarve 7-8 centimeter på en liten flekk. Det er altså vår, og vanskelig å være upåvirket.

"Hvilken årstid liker du best, pappa", spurte en av småttingene i dag (ikke Tornerose, men den andre).
"Jeg tror det må bli våren", sa jeg. "Du, da?"
"Vinteren og våren", svarte hun.
Og la til: "Høsten er så grå og trist. Og om sommeren er det mygg og flått, og så sier vi "Nå er det altfor varmt".

Vi får nyte våren mens vi kan. Som en av mine facebookvenninner så beskrivende sa: "Næmmen sjå: krokosmakronene spretter i hagen".

Ros

I dag har jeg bare to ting å si: 1: Ros. 2: Kari.

Vi har vært på foreldremøte på skolen. For første gang var jentene med, stas det, for tredjeklassinger som aldri har sett et lærerværelse fra innsiden før. Lærer Kari åpnet opp døren, og smilte. Først inn med den ene, mens den andre ventet, så inn med den andre tvillingen. Litt sånn skytteltrafikk. De snakket, jeg lyttet. Og smilene smittet.

Halvtimes-møtene gikk fint, de. På vei hjem sier plutselig den ene gullklumpen noe som jeg håper jeg aldri glemmer. Først og fremst fordi det var så fint. Men ikke minst fordi nettopp hun ikke har hatt det så enkelt på skolen. De første to årene var det mye tårer. Men det endret seg i høst. Hvorfor har jeg vel egentlig ikke fått noe klart svar på, før i kveld.

"To ganger har Kari sagt at jeg er en mattemester", sier hun fra baksetet. Og så legger hun til:
"Det er koselig å få ros. Det kiler liksom i magen".

Må alle lærere være som Kari. Og må vi alle kjenne akkurat den kilingen i magen.


Da femsekundersregelen kom

Noen regler er morsommere enn andre. I dag kom femsekundersregelen til middag.

Ord kan vris og vendes på. Men også lages. I vår familie liker vi å finne på nye ord som ingen har funnet på før. Etter nyttår fikk jeg snikinnført begrepet "et saftfritt år". Det betyr at vi ikke skal ha saft til middag i 2010. For å spare tenner og penger. Det ble overraskende nok vedtatt uten protester eller sultestreik.

Og i fjor ble ordet "jobbetime" innført i heimen. Det er en slags positiv ordre. Siden ordet er så nytt er det lett å huske, derfor sitter det som plakk. Jeg vet ikke hva jobbetime betyr for polakker og kommunearbeidere, men hos oss betyr det dugnadskamp mot støv og rot. Bakgrunnen var såre enkel. En faderlig oppgitthet over plikter som aldri ble gjort. I to år hadde de nemlig hatt klare forutsetninger for å få ukelønn, både tvillingene og tenåringene. Et sirlig oppsett på kjøkkenskapet fortalte hvor mange kroner det var verd å gå ut med søpla, hvor mye det ville innbringe å støvsuge loftet eller rydde inn i oppvaskmaskinen. Alt de trengte å gjøre, var å gjøre det. Lønn etter innsats.

Men ble det gjort? Svært, svært sjelden. Billig for meg, som slapp å betale. Synd for ungene, som aldri fikk lønn. Men desto mer overarbeid for opphavet. Da slo plutselig "jobbetimen" ned som en forløsning. Nå samles vi en gang i uka, alle fem - og starter stoppeklokka. Jeg organiserer og peker og setter ungene i sving. Du går ut med søpla, du rydder på stuebordet. Det er forbløffende hvor mye som kan ryddes på en klokketime. Det går sport i det, og det er overraskende hvor gøy det kan bli.

Så morsomme regler kan man aldri få for mange av. Da tvillingene var seks, satt vi en kveld i underkøya og produserte husregler. De fikk lage tre regler hver, jentene. Siden har vi hatt listen med husregler hengende på kjøkkenet. Der står det blant annet "Det er ikke lov til å smelle med dører". Og "Pappa bestemmer".

Og i dag kom femsekundersregelen som lyn fra klar himmel.
Det var bare jeg og tvillingene til middag. Så spør den ene:
"Pappa, finnes femsekundersregelen?"
"Den har jeg aldri hørt om. Hvordan er den regelen?"
"Det er sånn at - hvis jeg for eksempel mister en agurkbit på golvet...", sa hun og demonstrerte med en agurk fra tallerkenen, "... og tar den opp igjen før det er gått fem sekunder, så blir den ikke skitten".

Noen ganger må man bare le. Det er ikke vits i å holde seg alvorlig engang.

"Nei, den blir nok skitten med det samme den treffer gulvet", sa jeg. Men var tydeligvis ikke overbevisende nok. Så jeg tok et eksempel:
"OK, hvis du ramler i en søledam, og jeg klarer å ta deg opp før det er gått fem sekunder, tror du at du ikke blir skitten da?".

Nå var det hennes tur til å le. Hun skjønte poenget.

Så fikk jeg gravd fram hvor denne såkalte regelen stammet fra. Det var - selvsagt - fra TV. Fra Magikerne på Waverly Place. Disney Channel, of course. I en episode hadde en kledd seg ut som - av alle ting - en pølse. Han ramlet og ropte at noen måtte hjelpe ham opp innen fem sekunder så han ikke skulle bli skitten. Derfra femsekundersregelen.

Ellers stod fugler på menyen til middag. Ikke på tallerknene, for der var det kjedelige karbonader, men fuglene flakset opp i samtalen. Smårollingene har nemlig fugle-uke på skolen, og etter tre dager har de lært om fire fugler.

Vi har ikke dyr i vår familie. I alle fall ikke inne. Første dagen etter at vi flyttet inn i huset, kom riktignok en gråpapp (eller domstær, jeg er ikke helt sikker) flygende inn i stua for å hilse oss velkommen. Senere kom et ekorn. Og i noen år bodde en paddefamilie under steinene langs murveggen, men de flyttet etter at jeg uforvarende kom til å tråkke en av ungene deres flat, på steinterassen, med tresko, en mørk sommerkveld. Jeg så den ikke, jeg lover!

Så i mangel på egne dyr, er det ikke til å undres over at det er gøy å lære om fugler på skolen. De har lært om både trekkfugler og stamfugler. Først fikk jeg en leksjon om kongefuglen. Den ble forklart med et usynlig knekkebrød.

"Hvis du deler et knekkebrød på midten, hvor mye tror du den ene delen veier", spurte den ene. Hun svarte selv: "Fem gram". Så mye veier altså kongefuglen. Den var visst med i en konkurranse i tidenes morgen, fikk jeg vite. Alle fuglene i verden skulle se hvem som klarte å fly høyest. Kongeørnen vant, trodde den, tøffingen, men da den måtte gi opp, dukket den bittelille kongefuglen opp under vingen som gratispassasjer, og spurtet som Northug og tok seieren.

"For det er jo lov", sier den ene.

Så må jeg må opp til eksamen. Hva en linerle er? Trekkfugl. Ja, det er riktig.
"Den flyr til Hellas", får jeg vite av den ene tvillingen. Og nå skal hun tegne og fortelle. Med ketchup.
Hun dypper fingeren sin i ketchupen på tallerkenen og lager to prikker på bordplaten. "Der er Norge og der er Hellas". Mer ketchup. Så lager hun en jordklodesirkel rundt. "Du ser at det er veldig langt til Hellas?"
"Jo, jeg ser det".

"Hvor lang tid tror du linerla bruker på å fly til Hellas?"
"Nja, kanskje en uke?", tipper jeg, for jeg har da selv kjørt med bil til Romania og det tok ikke mer enn tre dager.
"Nei, det er feil! Det tar to - tre måneder".
"OK", sier jeg. "Det var mye. Men da kommer den i alle fall fram til jul".
 
"Kan du en fugl som slutter på -trost, men som ikke er gultrost", spør den andre.
Tenke. "Jo, svarttrost", sier jeg, litt stolt.
"Nei. Feil. Den har vi ikke hørt om", sier den første.
"Det er måltrost".

Så synger vi Lille måltrost-sangen alle tre, vi kan egentlig bare den første strofen, men den kan jo synges mange ganger, og så danser vi litt på gulvet.

Plutselig kommer jeg på femsekundersregelen. Den kan da ikke bare forsvinne ut i intet! Den må da kunne brukes til noe?

"Tror dere vi kan bruke femsekundersregelen til å rydde av bordet", spør jeg.
Nei, vi er vel skjønt enige om at vi er raske, men ikke så raske. Så da høyner vi litt, og brått er "Ettminuttsregelen" skapt. Vi teller sekundene høyt mens vi rydder av, og klarer det på 53 sekunder.

Så er det blitt ny kveld for småjentene, etter regler og karbonader og fugler og usynlige knekkebrød. Før jeg slukker lyset på barnerommet er det godnattklemmetid. For den i underkøya er det som regel nok med en klem, men for den som ligger i overkøya holder det ikke. Hun skal alltid klemme fire ganger, høyre mot høyre, høyre mot venstre, venstre mot venstre og venstre mot høyre. Det blir ikke ordentlig natt før klemmeseremonien er gjennomført.

Og i kveld fant hun plutselig på hva det heter; "Allslagskos", sa hun. Så vet vi det. Og enda et nytt ord er skapt.

Universet - en uendelighet av... what?

Min lille datter tok plutselig opp tråden etter Brødrene Dal. Men hun stoppet dessverre ikke ved Overfloden.

Vi sitter i bilen, den ene niåringen og jeg. I dag. Bare oss to. På vei til håndballturnering. Det er strålende vintervær, det er søndag, og vi skal vel egentlig forberede oss på aktuelle håndballting, pepp-tåke om sentringer og straffer og sånt. Men så tar ballen en helt uventet vending, som den ofte gjør. Denne gangen starter samtalen med planeter.

"Universet er fullt av planeter", sier hun uten forvarsel.
"Jaa..."
"Og planeten Jorden er full av land", fortsatte hun tankefullt.
Så fortsetter analysen på løpende bånd:
"Og landene er fulle av byer". "Og byene er fulle av fylker".

Stopp en halv... Her føler jeg det er riktig å bryte inn...
"Nja..., ikke helt riktig", sier jeg forsiktig. Nå er det på tide å forklare arvingen forskjellen på fylker og byer. Jeg hadde i det lengste håpet at vi skulle vente med den uunngåelige "fylke-samtalen" til etter neste valg... Men nå var tiden kommet.
Ok, da er det i boks.

"Og byene er fulle av hus".

Gøy lek, egentlig. Så jeg hiver meg innpå med nok en korreksjon:
"Vent litt. Byene er fulle av gater".

Ok. "Og gatene er fulle av hus".
Så fortsetter hun der hun slapp:
"Og husene er fulle av mammaer og pappaer. Og barn. Og kanskje dyr", sier hun.

"--- og støv", legger jeg til. Kanskje litt hardt og brutalt. Men man er da realist...

Tenker kanskje at resonnementet sluttet der, med hybelkaninene. Opphavet til allelendighet.
Men nei, da. Tankerekken fortsetter høyt og tydelig fra passasjersetet, og vi er ikke kommet lenger enn til Narviksbakken. Det er åtte kilometer igjen...

"Og menneskene er fulle av celler". (Liten tenkepause) "Men hva er cellene fulle av?"
Her kom altså niåringen til kort,. Og hun henvender seg naturlig nok til sin far, den allvitende.
Men - og det er et stort men. Selv om jeg tilfeldigvis har bursdag i dag, og er blitt ett år eldre enn i går, betyr ikke det automatisk at jeg kan flere sider i leksikon. Og naturfag var ikke mitt sterkeste fag på skolen.

"Mnja, skal vi se...", sa jeg. Men jeg så ikke så mye... (Og dette var definitivt IKKE tiden for å si at cellene er fulle av kriminelle, narkomane og hvitsnippforbrytere...)
"Tja, cellene er vel fulle av atomer?" (Jeg tenkte et øyeblikk på ioner, men det var vel noe fra fysikken).

Hun overså svaret glatt. Kanskje gjennomskuet hun sin fars uvitenhet. Kanskje trodde hun at Atomene var navnet på et håndballag. Eller kanskje oppfølgeren til Kometkameratene på Barne-TV? Men hun hadde mer på hjertet.
For nå begynte hun å snakke om at hun engang hadde vært en celle, og at hun vel ikke hadde vært noe sted før det? Og så la hun ut om sædceller - skrekk og gru - men dreide heldigvis elegant videre til celledeling.

"Når en celle deler seg, blir de to delene like store da?".
Nå er det like før far tar time-out. Hvorfor skal niåringer lære så innmari mye på skolen? Et lite øyeblikk forbannet jeg Gudmund Hernes og seksårsreformen. Akkurat nå kom den helt skeivt ut.

"Det er vel som en kake, forsøkte jeg, litt febrilsk. Hvis du deler en kake i to, så blir det to små deler. Men de vokser seg større etterhvert."
Plutselig kom jeg på at jeg aldri hadde sett en voksende kake...
MEN: Det var da jeg kom på: "Gener!". "Cellene er selvfølgelig fulle av gener! Det har i alle fall Harald Eia sagt!"

"Når cellene deler seg blir de i alle fall som et bringebær", konkluderte hun.

Yess! Now we`re talking! Bringebær! Kanskje du skal spille ferdig håndballkampene dine i dag, lille venn, og så venter vi noen måneder til de 81 centimetrene med snø i hagen er smeltet, og så kan vi spise bringebær! Blir ikke det godt? Så trenger vi ikke tenke mer på de derre cellene på en stund.

Se det ja, nå var cellene lagt på is. Men litt senere på dagen spurte hun:

"Pappa, tror du verden går under i 2012?".
"Nei".
"Bra, for ellers hadde jeg jo ikke blitt russ".

To slitne havfruer

"Pappa", ropte den ene fra soverommet.

I kveld var det heldigvis ikke et rop med utropstegn, bare et nesten lydløst spørsmålstegn bak. I trafikken lærer man seg å avpasse farten etter forholdene. Hjemme, på vei inn på barnerommet langt etter sengetid, lærer man seg å innstille reaksjonen etter intonasjonen.

Så da reiser man seg fra sofaen (som man nettopp har sunket ned for første gang på 22 timer) ikke så motvillig egentlig, for man har saktens råd til å være i det gode lunet, selv om ungen er over ni og klokken er over ti. Så tusler man inn for å høre hva det er.

De var trøtte og slitne, niåringene, etter skidag på skolen og impulsiv feiring med ballonger og kake siden storesøstera fikk lappen i dag.

Spørsmålet kom fra underkøya. Denne gang var det ikke noe av det trivielle klageslaget. Ikke "Jeg er tørst", "Jeg må på do" eller "Jeg får ikke sove". Det var et ganske alminnelig hverdagsspørsmål, som selvagt ikke kunne vente til neste dag.

"Pappa, finnes Atlantis på ordentlig?"

Ja, tenk om alle legender hadde vært virkelige. For det første kunne man ha gitt et enkelt "Ja, selvfølgelig, jenta mi"-svar, gitt ungen en god klem, slukket lyset og lukket døren. Men det hadde jo også gitt spennende reisemuligheter. Tenk så moro å dra på pakketur for å håndhilse på Den avskyelige snømannen, eller rope til sjøormen i Loch Ness og be den om å titte litt mer til venstre, slik at vi får tatt et foto i ordentlig profil.

Om vi ikke hadde kunnet oppsøke dem selv, kunne vi i alle fall ha fortalt ungene våre om de spennende monstrene og uhyrene rundt om i verden, vist dem livestreamvideoer av enhjørninger på wikipedia eller ropt "Kom og se på Dagsrevyen, nå er det en alv i Trøndelag som har fått trillinger!". Praktisk kunne det sikkert også ha blitt, hvis man kunne ropt frem alle gnomene som bor i sprekkene i murveggen og bedt dem om å hjelpe til med å skuffe snø.

I stedet må vi som virkelighetsnære og ansvarlige foreldre avkle julenissen og plukke fjærene av storken så tidlig som mulig for ikke å sette griller i hodet på ungene våre. Kanskje det er derfor barn blir mye tidligere voksne, siden de ikke får ha illusjonene sine i fred lenger. Nå skal vi forklare alt ihjel. Når ungene er fire år har de skjønt at Pippi ikke klarer å løfte en hest på ordentlig, og når de er seks har de forstått at værdamene på TV2 egentlig er ansatt i underholdningsavdelingen. I fjor, da jentene mine var åtte, og var med på butikken, fikk de også brått lært at når pappa stikker VISA-kortet i boksen på butikken, så kan det hende at han må la varene ligge igjen. Illusjonene om at penger ikke vokser på trær eller ut av et hull i veggen ble altså plutselig og ubønnhørlig visket ut.

Man forsøker så godt man kan å forklare. Men så snart en forklaring er gitt, dukker det opp nye spørsmål og mysterier.

Tidligere i kveld, når begge var nettopp kommet i seng, kom dette hjertesukket fra niåringen i underkøya:

"Jeg har jo ikke forandret meg noe siden jeg var syv år. Jeg synes det går så seint"
"Hvorfor skal du forandre deg, da?", spør jeg.

Så ser hun på meg og gjentar:
"Det går så seint... Jeg skjønner ikke hvordan dere voksne har holdt ut."

"En forandrer seg jo ikke så mye på ett år.", sier jeg.
"Nei", sa hun og tenkte seg om. "... det er vel bare når en forandrer seg på håret".

Det er greit når de finner konklusjonene selv. Av og til er det best med enkle løsninger. Verre blir det når legender settes på dagsorden, få minutter senere.

Det var altså Atlantis. Finnes det?

"Nei, vennen min, Atlantis finnes nok ikke på ordentlig. Det er bare eventyr".

Men hun gir seg ikke.
"Men hvor er det, da?"
"Det er det ingen som vet".

"Hvordan sank Atlantis i havet?"
"Det er det nok ingen som vet".

"Men er det noen som leter etter Atlantis?
"Det tror jeg ikke."

Spørsmålene vil altså ingen ende ta, og siden svarene ble mer og mer meningsløse, var det på høy tid å avslutte med mitt eget spørsmål.

"Hvor har du hørt om Atlantis"?
"På Scoobidoo."
Selvsagt.

Nå våknet også tvillingsøsteren i overkøya og blandet seg inn.
"...Og på brødrene Dal", sa hun. "Legenden om Atlantis" - nå sa de det i munnen på hverandre.

Nytt spørsmål fra underkøya. Hun ga seg ikke:
"Er det bare havfruer som bor der nå?"

Så er man altså like langt... Havfruene, ja. På dette tidspunkt gir man opp.
Og svaret jeg ga - unnskyld Magne Raundalen - var rett og slett dette:

"Ja, det er vel kanskje bare havfruer i Atlantis".

Så lett er det å falle inn i uansvarlighetens slør.
Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Begge to, skjønningene, sovnet som slitne havfruer ganske umiddelbart etterpå. Og de forandrer seg heldigvis ikke til i morgen...

Barnebursdag de luxe

"Hvor bra var bursdagsfesten på en skala fra 1 til 10" spurte jeg, da vi var på vei hjem. Det kom kontant fra en av jentene i baksetet: "Tre tusen ett hundre og nitti syv!"

Har noen, noengang i hele verden fått bedre terningkast? Tror ikke det.

Tvillingenes niårsdag ble altså full klaff. Selv om de er for store til å leke "Flasketuten peker på" og for små til å leke "Kyss, klapp og klem". Det er faktisk mulig å arramgere en bursdag for viltre tweens, en fest som verken ender i tårer, legevaktbesøk eller ødelagte penkjoler. Man må bare vite hvordan...

Med fire barn har man vært mer eller mindre ansvarlig for å arrangere et snart tresifret antall barnebursdager og familieselskaper - alltid med med ballonger på veggene og halvspiste muffins overalt. Etter de første titalls festene lærer man seg hvor nøkkelen til suksess ligger; Punkt èn; bruk papptallerker. Punkt to: Flytt festen så langt du kan ut fra hjemmet.

På dette nylig avsluttede barneselskap var de 13 til bords, tvillingene satt i hver sin ende av bordet på hver sin kongestol og følte seg som prinsesser under hver sin enkle pappkrone, som var så stor at den gled ned over øynene hver gang de lo. Hvis man ser bort fra jentefnis om tissemenner, et tema som uten forvarsel dukket opp midt i pølsespisingen, så ble det altså en vellykket fest. Ja, kanskje også med unntak av at den ene papirkronen ble tatt av den stive kulingen og ble borte i mørket på den islagte parkeringsplassen før vi dro hjem. Men altså; 13 glade barnefjes på vei hjem er uslåelig og hjertevarmt, selv i 10 minusgrader midt på vinteren.

Joda, det er dyrt å ha kjøpefest. Men hvis man tenker etter hvor mye som kan knuses hjemme, hvor mye det koster å rense sofaen for ketchup og teppet for brus, og for ikke å glemme alle Nonstop-ene som kan gjemme seg på unevnelige steder og som ikke dukker opp før det er gått et halvt år, med ugjenkjennelige farger og med pels på, så er det rett og slett en god investering å leie et sted. Okei, kanskje man ikke akkurat sparer penger, men man sparer i alle fall tid. Og frustrasjonene man slipper innen hjemmets fire vegger kan definitivt spares til en annen gang man har bedre bruk for dem.

Bursdag på MacDonalds er utprøvd og utdatert. Bowlingbursdag er rett og slett bare ut. I år tok vi sjansen på noe helt nytt, nemlig å arrangere barnebursdagen i et nyåpnet lekeland, Metro lekeland. Dørene var så vidt åpnet på det ombygde lagerbygget her her i byen, lakken var knapt tørr på lekeapparatene, men vi tok sjansen og lot det stå til - uprøvd og usett.  Og for en overraskelse; en hel verden av klatrestativer og rutsjer åpenbarte seg, stort, flott og delikat, til og med myke puter på gulvet dempet lyden og sikret at alle knær fortsatt var i behold etter to og en halv time.

Men det begynte dårlig. Når man oppdager at strømpebuksen til det ene bursdagsbarnet har hull i storetåa like før man skal dra, er det ikke snakk om at gode råd er dyre. Nei, det er da det er enkelt å være mann. Man tenker selvsagt at ingen merker det når jenta har sko på.
Så kommer man altså til et sted der sko er forbudt. Nuvel.

Konseptet er lagt opp etter utmattelsesprinsippet. Først halvannen times lek i lekeapparatene, deretter mat.

Så sitter de der, hurven med niåringer. Rundt et lavt bord, tett i tett, og spiser pølser og pommes frites. Nesten alle. En av tvillingene fikk det nemlig for seg i april i fjor at hun ikke liker pølser lenger. Så hun får spesialbehandling med pannekaker med blåbær. Og så mye sukker hun bare ønsker. De uniformerte unge vertene fra Metro disker opp med smil og overbærenhet. "Enda mer sukker?".

Alle hiver innpå. En av venninnene mister sin pølse på gulvet og spør hva hun skal gjøre med den. "Spis den", sier jeg. "Det går nok bra". Men hun er tydeligvis godt oppdratt hjemme, for hun nøler. "Ok, gå ut på badet og skyll av den i springen", sier jeg. Så gjør hun det, og kommer tilbake med en søkkvåt pølse som hun påstår har fått bobler på, og da er det i alle fall utelukket å spise mer av den.

Pakkegaveåpningen er alltid en seanse for seg selv. Penger, Bratz-dukker, hemmelig skrift-bok og andre jenteting pakkes ut til allmen beundring. Like gaver til hver tvilling, så ingen skal bli misunnelig på hverandre.

"Kan vi få mer slush?", "Kan vi leke mer?".

Joda, det er greit. Lek mer, dere, så får vi voksne rydde gavepapir og samle opp pommes frites fra gulvet. Men når den hyggelige unge Metro-mannen kommer inn, er det ny samling. Han har med seg ikke minndre enn to ulike pinneis-typer, så ingen skal kunne si at "Æsj, jeg liker ikke Friskis", i all verden for en service. Og så har mor med sine hjemmelagde muffins, som går ned på høykant.

Det er to muffins til hver. "Kan jeg få en til", spør en av småjentene med sult i blikket.
"Hvor mange har du spist", spør jeg.
"Tre"...

April 2010: Dette innlegget er med i månedens tema på Foreldremanualen.no
Stikkord:

En hittil ukjent definisjon på blondine

Mine to tuppeteier, åtteåringene, har begynt i tredje klasse - og er kastet ut på dypt vann.

I svømminga, riktignok. Men selv det er ingen spøk når man ikke har lært armtak enda. Nå er det sannsynligvis bare et tidsspørsmål før de har lært det også, for i kveld har stuegolvet flommet over av armer og bein i alle retninger. Fem minutter hver kveld; øve på armtak og beintak står det i lekseboka. Tørrtrening samtidig, - faretruende nær hverandre - med pappa som sensor.

Et nytt skoleår byr på nye muligheter og en haug med lekser. Nå skal tresifrede tall legges sammen opptil flere ganger i uken, har jeg registrert. Det er klart at når man er blitt 12 centimeter høyere enn i fjor er det også mer plass i hjernen.
Men jeg har en mistanke om at det også må være et venterom i hodet. Kanskje like ved lillehjernen eller hypofysen. Eller kanskje er det rett og slett et lite busstopp nøyaktig midt mellom ørene. For det er så mange nye ord som stopper der, tydeligvis, og som ikke blir fraktet videre før de blir forstått. Og for å forstå må man ha noen å spørre.
Og denne "noen" (for å sitere Ludde i Luddebøkene) - det er ofte pappa.

På lørdag var det ikke mindre enn tre definisjoner som måtte pareres på strak arm.
Først kom det fra sofaen: "Pappa, hva betyr streik?".
Litt senere, på ettermiddagen, kom "Pappa, hva betyr skjebne?"
Og til slutt, i gangen like før vi skulle gå ut, og skoene ble tatt på: "Pappa, hva betyr bondeknøl?".

Ikke vet jeg om de forstod så mye av svarene. Men de kommer i alle fall ikke til å kalle noen for bondeknøl de neste tretti døgn! Kanskje ser de for mye på TV, for det er der de plukker opp ny-ordene. Men det kan vel egentlig være like greit å belære de små om streik, så vet de i alle fall hva som skjer neste gang de kommer til stengt dør på skolen. "Å, det er sikkert brudd i tarifforhandlingene" kan de si til vennene sine, og så kan de løpe hjem igjen.

Nå ble det ikke så mye løping i stuen i kveld, heldigvis, for armtakene og beintakene ble svakere og svakere etterhvert, og far funderte på om kanskje dette kunne innføres som en obligatorisk kveldsøvelse for å tappe litt krefter ut av kveldsenergien.  

Konsentrasjonen ble mindre om mindre, takene ble langt fra samstemt, for det var så mye som skulle fortelles fra svømmeundervisningen. Det ble vel, når sant skal sies, mer prating enn svømming.

Jeg fikk vite at de som kunne svømme ble plassert i en egen gruppe, og nå var det bare tre jenter igjen i "ikke svømmedyktig"-gruppa, pluss nesten alle guttene. Selvfølgelig.

Og så er svømmelærerinnen svensk. Hun snakker nesten helt norsk, får jeg vite. De skjønner i alle fall nesten alt hun sier.  (Jeg nevnte ikke at det kalles integrering).

"Hilken farge tror du hun har på håret", spør plutselig den ene, når de skal legge seg.

"Jeg vet ikke, kanskje rød?"

"Nei".

"OK. Brun da?"

"Nei. Hun har akkurat slik hårfarge som vi har", sier begge to i munnen på hverandre.

"Å ja, så hun er blond, altså".

"Ja, men hun er ikke blondine".
"Ehh, neivel... Kjenner dere noen blondiner da?"

"Ja!
"
"Hvordan er de, da?"

"De er sånne som - når de blir spurt om "Hva er 100 pluss 200?" - så må de tenke lenge, og så sier de Hmmmm. Er det 300?".
 
Tenker det er best å si god natt, nå, jeg.

(Publisert 31.8.2009)

En bitteliten finanskrise på brett

Hyttetur og Monopol hører sammen. Det er like naturlig som mygg og flått på en god sommerkveld.

Hos oss er det dessverre ikke lenger slik at den som har flest år på nakken eller flest kilo på baken går seirende ut av interne konkurranser. Far har ikke hell i spill. Det er innsett og godtatt. Jeg husker ikke sist jeg vant, men det var kanskje så langt tilbake som i krittiden eller romantikken. Det var i alle fall før mobiltelefonen kom.

Men det er alltid gøy å spille brettspill. Spesielt på hyttetur. Og jaffal når regnet plasker ned på hyttetaket. Da er det koselig å slå om seg med sedler og kjøpe eiendommer og verft. Har man ikke nok penger til et hus, så dukker det snart opp en onkel fra Amerika. Og ganske likt livet ellers kommer man ofte tilbake til Start. Men banken punger ut med ny oppstartskapital hver eneste gang. Ganske god oppfinnelse, egentlig. Som om det skulle ligge noen tusenlapper i postkassen hver morgen når man tøflet ut for å hente avisen.

Monopol er livets skole. Alle starter som røde sosialister på startstreken, alle har like mye, alle midler er likt fordelt og fred og fordragelighet lyser under taklampa. Men rettferdighetsprinsippet varer bare til første kast. Noen timer senere ender alle opp som mørkeblå borgerlige fiender. Familiemedlemmer kastes ut en etter en, ikke ulikt landsmøtene i Frp. Men bevares, barna har ikke vondt av litt konkurranse, lugging og krangling. Her er det kun den sterkeste, slueste og mest taktiske som står igjen til slutt.

Som far har man i Monopol en gyllen anledning til å vise barna sine hvorfor man er familiens finansielle overhode. Ikke bruke for mye penger, ikke blakke seg, ikke kjøpe over evne. Her skal man sannelig vise sine arvinger hvordan det skal gjøres. Monopol er oppdragelse. Og hver nytt spill er en sjelden mulighet. Tenk om barna kunne komme på skolen og si at "Jeg vil bli som pappa når jeg blir stor, han vinner alltid i Monopol".  

Jeg står last og brast ved min ikke så veldig hemmelige taktikk. De grønne gatene. De er passe eksklusive og gir gode leieinntekter.

Dessverre ble det med teorien denne gangen også. Etter den sure konkursen ventet oppvasken, og de fire barna spilte lystig videre.

Familiens to åtteåringer er drevne i faget. De lærte seg Monopols hemmeligheter allerede da de var fire år, og vant over mormor... Storesøsknene, 15-åringen og 18-åringen har lengre fartstid og har mer gjennomtenkte taktikker. 15-åringen kjøper ofte opp de lyseblå, billige gatene. Så bygger han hus så fort som mulig. Han tjener ikke mye for hver runde, men det er som regel nok til å ha en velfylt seddelbunke. Han har alltid penger til å betale med - forøvrig ganske ulikt i det virkelige liv - men svært ofte går han seirende ut. Da han var liten drømte han om å bli banksjef. Det gjør han ikke lenger. Nå tenker han på å bli eiendomsinvestor, og tester teoriene ut mellom Kongens gate og Øvre Slottsgate. Tvillingene henger jaggu godt med, men har som regel lite å stille opp med mot storebrors taktikkeri.

Spillet gikk over to dager, og ungene var enda ikke ferdig da storesøster måtte på jobb. Den ene av tvillingene lå foruroligende godt an, og hun lovte sin storesøster at hun skulle ringe henne med én gang, dersom hun vant.
Ganske mange timer senere var spillet ferdig, og den lille tuppa kom for å låne mobiltelefonen min. Hun slo nummeret selv, og gledesstrålende sa hun til storesøster: "Jeg slo han...!".
Det ble taust i den andre enden.

Så lo hun en trillende latter og røpet resten av setningen: "Jeg slo han - med fluesmekkeren!".

(Publisert 4.8.2009)

Home alone 7

"Borte bra men hjemme best", sukket hun slukkøret. Det var onsdag kveld, vi var altfor langt borte, og det var enda fire netter igjen av ferien.

Åtteåringen hadde gledet seg i månedsvis. Og lenge gikk det bra. Hun hadde fått så mye is hun kunne orke, hun hadde spilt på lykkehjul og vunnet, hun hadde kost seg med dvd-film i baksetet og hun hadde sluppet å spise grønnsaker flere dager i strekk. Men hva betyr vel det, når hun har en uansvarlig pappa?

Pappa er vanligvis - og heldigvis - en helt. Herlig ufeilbarlig. Ikke uten grunn, for etter 18 år med barn har man skaffet seg sort belte i pakking. Hytteturer, ferieturer og skoleovernattinger har sikkert avstedkommet 5000 bagger. I noen år hadde jeg en hemmelig pakkeliste som ble sjekket før hver tur,  men ikke nå lenger. Badmintonsett, stod det på listen. Det var ikke alltid det var nødvendig etter at snøen kom. Så nå går pakkingen på instinkt og gammel vane. Man har lært seg koden. Én truse, ett par sokker og én t-skjorte for hver dag man skal være borte, pluss ett ekstra sett for hver tredje dag, just in case. En ekstra genser og en ekstra bukse, hårbørste, tannbørste og tannkrem. Plaster også, kanskje, hvis det er plass.

Piece of cake, egentlig. Det er bare sveklinger og røvere i eventyrbyer som ikke har ekstra skift når de ikke finner buksa og skjorta fra i går.

Men for all del, en ukes forestående bilferie med fire barn fordrer ekstra aktsomhet. Vi snakker tresifret antall sokker her, for å si det sånn.  De to største, tenåringene, pakker selv. Men enn så lenge er det pappas lodd å pakke for de to på åtte. Nå tar det riktignok verken mye tid eller mye plass, siden de har så små plagg. Man ganger på to og trekker fra litt, for noen fordeler må det da være å ha to like.

De første milene er alltid problemfrie. "Ut på tur aldri sur" funker minst til neste fylke. Men i år skulle mange grenser flyttes. Siden vi ikke dro noe sted i fjor sommer måtte vi selvsagt reise til to steder i år. Vi valgte destinasjoner på S. Sverige og Skien.

Vi hadde passert Strømstad da spørsmålet kom: "Hvor er Todd?" 
Todd har dessverre ikke eget bilsete. Todd har ingen hjerne. Men Todd har sjel.
Når "Hvor er..."-spørsmålet kommer i bil, vet man øyeblikkelig at man har dritt på draget.

Todd har alltid vært med, han har tørket tårer og har hørt på hemmeligheter hver eneste kveld i fem år. Nå satt han, min datters aller mest fortrolige venn, oppå en hylle på et mørkt og forlatt barnerom, og hadde sikkert ropt ut "Hvor er..."-spørsmålet i timevis.

Todd er et kosete kosedyr. Den skjønneste lille røde pandaen du kan tenke deg, med glassklart blikk og litt falmete i pelsen etter årlige omganger på kokvask. Ren og pen og godt oppdratt. Men han tar ikke telefonen.
"Vi kan dessverre ikke snu"-forklaringen hjelper ikke noe videre når man er åtte år og lurer på hvor mange land man må kjøre gjennom for å komme til Sverige. Men samtidig er man så stor at man beholder fornuften i tre døgn. Men når den fjerde natten nærmer seg, og man fortsatt er i langtvekkistan, begynner tårene å komme. Da krymper far.
Hjemreisen i dag ble lenger enn lang. Syv dager med påtvungen adskillelse gjorde hvert minutt dyrebart.

"Nå er det bare tre mil igjen", sa jeg trøstende.
"Hvor lang tid tar det", hørte jeg fra baksetet.
"Mindre enn en halv time", sa jeg - men korrigerte meg selv umiddelbart , for ikke å stå i fare for å gå på enda en ny smell , hvis det skulle bli kø eller punktering eller påkjørsel av elg.
"Litt MER enn en halv time", sa jeg, for å være sikker.
"Nå må du bestemme deg", sa hun strengt. 
Så la hun til:
"Hvor mange kvarter er en halv time?"

(Publisert 12.7.2009)

Virker det å legge syv blomster under hodeputen?

Når man har levd i åtte år er det ikke til å undres over at man begynner å planlegge bryllupet sitt. Men først må man finne ut hvem man skal gifte seg med. Og min lille datter fant fasiten!

Sankthansaften kom hun hjem fra skolen med en blomsterbukett i hånda. Fargesprakende og fin, men ikke så stor som den pleier. Denne gangen var ikke buketten til pappa. Ikke skulle den settes i vann heller. Nei, dette var en helt spesiell bukett. Den skulle brukes. Til et eksperiment.

"Hvis man legger syv slag blomster under hodeputen på sankthansaften får man se hvem man skal gifte seg med", sa hun. Om jeg ikke visste det? Nei, den vitenskapen har visst gått meg hus forbi, dessverre. Denslags visste vi ikke for 20 år siden....

"Jeg tok med to-tre ekstra, for å være sikker", sa hun. Her skulle ingenting overlates til tilfeldighetene.
"Den der heter revebjelle", sa jeg skeptisk og pekte strengt på den største. "Den er giftig".

Jeg hadde ikke før avsluttet siste stavelse, så hadde hun fjernet den fra buketten og kastet den i søpla. Klart man ikke kan risikere liv og helse og utslett og åndenød for et ekteskapsråd i søvne! Men her hadde hun jo minst èn hestehov i reserve, kanskje to, så alt var klappet og klart. Hun forsvant inn på rommet sitt.

Du som leser dette tror kanskje at det høres litt for enkelt og banalt ut. Det har du helt rett i. Men blomstene er bare halvdelen av eksperimentet. Det blir som å forsøke å kjøre bil uten motor. Nei, har du kun blomster, risikerer du å bare drømme om sauer og alver og monstre, som vanlig. Nei, her må man gjøre det riktig, i følge min lille solstråle.
"Du må hoppe ti ganger over et gjerde også", sa hun. Det hadde hun selvsagt sørget for å gjøre på vei hjem fra skolen.
Hun sov godt den natten, i overkøya på barnerommet, med tøykaninen som vitne.

"Nå, fant du ut hvem du skulle gifte deg med", spurte jeg neste morgen, når hun og tvillingsøstera satt under hver sin dyne i sofaen, foran TVen og ventet på frokost. Klart jeg var spent på hvem jeg skulle bli svigerfar til! Tvillingsøstera var totalt uinteressert. Kanskje hun bruker Møteplassen eller Snåsamannen for alt jeg vet.
Svaret kom fort - og kort: "Nei".

I all verden! Her har man brukt tid og ressurser, plukket med seg både fauna og flora, hoppet over gjerder og sniffet liljekonvall i søvne - for ingenting? Men nei, hun hadde ikke sett så mye som en liten gutt i søvne. Ingen med smilehull og krøller. Selv ikke de to verste bøllefrøene i klassen hadde gitt seg til kjenne i nattens mulm og mørke.

Senere den dagen forsøkte jeg å komme til bunns i saken. Kunne hun rett og slett ha glemt å legge blomstene under puten? Jeg sjekket sengen. Ikke et blad å se. Ikke en bie heller, for den saks skyld. "Hvor er det blitt av blomstene", spurte jeg. Hun klatret opp stigen, lette litt rundt, og så fant hun den visne buketten, den hadde ramlet ned mellom madrassen og veggen. Kunne det være årsaken? Neppe.

Det var da jeg kom på gjerdet. "Hvilket gjerde var det du hoppet over?" "Det var egentlig ikke et gjerde, men et tau", forklarte hun og la til at tauet var nesten som et gjerde, og hun var helt sikker på at hun hadde hoppet over det ti ganger. Hun demonstrerte hoppene ute på terassen.

Så husket jeg at det er et lavt taugjerde på skolen, kanskje 20 centimeter høyt, som skiller asfalten fra den nysådde plenen.
Så sier tvillingsøsteren tørt: "Det er ikke lov å gå over det tauet."
Akkurat! Tatt på fersk gjerning. I verdens beste mening, men i affekt og blind hengivenhet kan alle ta en snarvei .
Men det er klart man ikke kan finne drømmemannen når man jukser! Du skal itte trø i graset når du er på jakt etter den spede spira.

Jeg skal snekre opp et lite kyllingjerde på plenen neste år, tenker jeg, og se til at alt går riktig for seg.
Forhåpentligvis kommer neste sankthansaften før svigersønnene dukker opp...

(Publisert 27.6.2009)

Det lille sorte hullet

"Det er alltid plass i havet", konstaterte hun, gullklumpen. Vi stod på kjøkkenet og var nesten ferdig med å rydde ut av oppvaskmaskinen.

Jeg måtte gi 8-åringen rett i det.  For er det én eneste påstand i hele verden som ikke kan besvares med "Nei" eller "Kanskje", så er det vel nettopp denne. Det er alltid plass i havet. Nå skulle det riktignok bare mangle, så svært som det er. Jeg vil anta at ikke bare all Svartisen og Diplomisen får plass. Det et er nok plass til både Nordpolisen og Sydpolisen også, i flytende form. Alt er sannsynligvis smeltet innen Norge skal arrangere OL neste gang. Eller kanskje allerede mens vi sitter på gamlehjem og alle har flyttet over tregrensen.

Man lærer så lenge man lever, men man lærer kanskje aller best når man rydder ut av oppvaskmaskinen. Tvillingsøsteren var i dusjen, og jeg hadde kvalitetstid med èn tvilling, noe som ofte kombineres med praktiske oppgaver.
Det hele begynte med et spørsmål: "Hvor blir det av alt vannet", spurte hun og så på den nesten tomme oppvaskmaskinen.

"Det forsvinner ned i det lille sorte hullet der",  forklarte jeg. Hun gjorde store øyne. Jeg fikk ikke engang begynt på forklaringen om at små rør går inn i større rør, jeg kom aldri til renseanlegg og vannavgift og kommunal renovasjonsetat, før hun fant ut av det selv: Det er alltid plass i havet.

Og det viste seg at den lille knotten visste mer. Stolt foreleste hun om at når vi tisser så renner det ut i havet, og så fordamper det, så går det opp i skyene, og så regner det ned igjen, som vann.

Hun hadde lært det av søstera, forklarte hun. Tvillingsøstera hadde lest det for henne i en leksebok fra skolen. Det er her min dårlige samvittighet kommer inn i bildet. Hver uke får andreklassingene med seg hjem en bok fra skolen, som de skal lese høyt for far. 15 minutter lesing tre dager i uken. Men av og til har man ikke 15 ledige minutter, og må ta en kreativ vri, når aktiviteter har lagt beslag på hele ettermiddagen og storesøsken skal kjøres hit og dit. Da hender det at småjentene mine leser høyt for hverandre i stedet. Slik lærer de altså om vann.

Oppvasken var ryddet, og naturfagtimen var over. Men hun hadde fått vann på mølla og de små grå jobbet tydeligvis på høygir. For på vei ut av kjøkkenet sa hun: "Tenk hvis det aldri hadde fantes skyer - da hadde vi hatt et problem".
Så la hun til:
"Da hadde vi måttet drikke tiss i stedet...  Eller eplejuice".

(Publisert 20.6.2009)

Gullkorn of the week

"Det er bedre med familie enn med mat og drikke", konkluderte den ene 8-åringen for tre dager siden..
Sånn plutselig, uten videre. Hun hadde nok ikke tenkt så lenge, de gjør sjelden det i den alderen. Men det var ikke vanskelig å støtte henne i den analysen! For en god familie varer heldigvis lenger enn et godt måltid mat.

Men i dag kom et nytt gullkorn, denne gangen fra søstera. Også dette som lyn fra klar himmel. Også dette handlet om mat. Men denne gang var det ikke basisbehovene som var temaet:

"Det er umulig å ikke like sjokolade", sa hun, søtnosen, mens vi satt ved middagsbordet. 
Ikke vet jeg hvor de får tankene og temaene fra. For det skulle ikke være noen som helst grunn i hele verden til å tenke på sjokolade, når man på en fantastisk onsdag ettermiddag sitter og spiser deilig potetmos!

(Publisert 22.4.2009)

Foreldremøtets forbannelse

dscf0923a

"Så stiller alle med en kake hver", fastslo en av foreldrene.

Plutselig var ikke planleggingsmøtet så hyggelig lenger. Uunngåelig, selvsagt, for kake-forslaget måtte komme. Det kommer alltid. Alle som har barn i barneskolen, og som har vært med på å planlegge julefester eller sommerfester vet at den store saken er den hjemmebakte kaken. Man håper i det lengste på noe annet. Men gjærbakstens forbannelse legger seg som en tykk hvit sky over alle foreldremøter. Alltid.

Der sitter vi, rundt sofabordet og Planlegger med stor P. Foreldrestyrt fest, for å feire at barna våre har flyttet inn i ny skole. Staten og kommunen var visst ikke blakke likevel, for vi har fått landets nydeligste skole, på et høydedrag med utsikt over fjorden og lekeapparater som enda lukter lakk. Det er klart vi skal feire. Lærerne låser opp for oss, hvis vi stiller med leker og sanger og ballonger.

Vi blir enige om å riste fletta av alle tidligere skolefester i verdenshistorien. Vi planlegger stolleken, trylleshow og rebusløp. Vi skal gjemme bokstaver rundt på skolen, og så skal andreklassingene våre løpe rundt og lage ord mens foreldrene får omvisning. Ungene trenger jo ikke ha det gøy hele tiden, de kan jo godt lære litt når vi først befinner oss i pedagogikkens høyborg. Vi passer på at alle i komiteen får ett ansvarsområde hver.

Men så kommer oppgave nummer to. Som lyn fra klar himmel. "... For eksempel en sjokoladekake. Eller noe enkel gjærbakst. En på hver, det går vel greit?"

Hvorfor skal det være så maktpåliggende å fordele oppgaver, når det alltid ender med at alle skal gjøre nøyaktig det samme? 

Men man sier ikke nei. Erru gæern! Det er ikke god takt og tone å nekte å bake. Alle skal jo bidra. Dessuten tror alle mødre at alle fedre kan lage meljevning. Og man har ikke råd til å miste ansikt. Spesielt ikke når man er alenepappa.
Derfor er det bare èn ting å gjøre: Man nikker og smiler og er så glad. Noen sekunder, før man ser ned i gulvet, knytter nevene. Ut av ørene siver det kullsorte røykskyer med gule lyn inni. 

Å være alenepappa innebærer mange utfordringer på kjøkkenet. Man har som regel nok med å passe på at Toros viltsaus ikke koker over, om man ikke skulle elte med andre ting også! Egg og melk er greit nok hver for seg, men blir sjelden blandet på mitt kjøkken. Baking står ikke akkurat øverst på prioriteringslisten. Kokeboken (den blårutede) er velbrukt, men det er mest på side 89, der vaffeloppskriften står.

Men til klassefesten har man altså ikke noe valg. Ja, ja, her får man i det minste en gyllen mulighet til å bidra med en svidd katastrofe.

Selvfølgelig mister man ikke nattesøvnen av foreldremafiaens forkle-ordre. Først og fremst er det to måneder igjen å grue seg på. Dessuten vet man jo at to marsipankakestykker koster 39.90 på ICA. Det finnes alltid en løsning selv om den er dyr og latterlig. Man kan bli ruinert, men det er uansett billigere enn å miste ansikt. Det må være den enkleste måten å miste en manns verdighet på - å komme med kjøpekake til en klassefest.

Dagen før dagen. Man spør jentene hva de vil at pappa skal bake, de svarer brownies, og så går man på butikken og kjøper en pose. "Møllerens brownies" står det på posen. "Tilsett kun vann og margarin". Såre enkelt. Men klumpen i magen vokser. Man venter til etter Barne-TV før man blander pulveret med vann og margarin og setter gørra i stekeovnen på det riktige oppgitte antall varmegrader. So far so good. Men så skal ungene i pysj, og så glemmer man hele kaka. Den skal stå i ovnen i 20 minutter, og ikke før etter 30 minutter stormer man ut på kjøkkenet.

Ungene kommer i seng, kaken kommer i søpla, og så forter man seg til butikken før de sovner for å kjøpe ny ferdigpose browniespulver. Det blir nesten midnatt før neste kakeforsøk er ute av stekeovnen. Nå til riktig tid. Ikke ett sekund for lenge.

På bildet på posen ser det ut som om det går an å strø melis på toppen i stedet for glasur. Takk og lov for det.
Mindre enn et døgn etter setter man langpannen med melis forsiktig på bordet på skolen. Ved siden av står fem andre perfekte hjemmebakte storverk. Noen er pyntet med godis i alle regnbuens farger. Andre har glasur så stiv og flott at det er et syn.

Min kake er ikke mye å skryte av. Møllerens blanding av pulver og vann. Enkel og unnselig. Litt sånn som min sønn spurte meg om da han var liten: "Hva var din bestefar kjent for?", spurte han. Da jeg svarte "Ikke noe spesielt", svarte han: "Å, var han bare et usselt krek?". 

Underholdningen og sangen og bokstavleken går som smurt og så er det selvbetjening fra kakebordet. Mitt brownies-eksperiment lyser ikke akkurat opp kakebordet, for å si det sånn .

Etter en stund kommer en av tvillingjentene mine bort til meg og nærmest hvisker:
"Pappa, det er ikke mer igjen av kaken din!".

Jeg må opp til kakebordet for å se. Og tror du ikke det er sant! Det er ikke et eneste "usselt krek"-kakestykke igjen i min langpanne. De andre flotte svane-kakene er knapt rørt, eller i beste fall halvspist.
Det kaller jeg søt hevn, det.

Gleden over å ta med seg et tomt kakefat hjem fra klassefest har aldri vært større. Så herved rettes en uforbeholden takk til Møllerens for at man fortsatt kan ha æren i behold og stoltheten intakt. Og så holder man kjeft om resten.
Redningen finnes altså i butikken, i rød innpakning, i hyllen over melet. 

(Publisert 25.3.2009)

Øredøvende misforståelser

Det er nok en mening med at vi ikke er født med Dumbo-ører. Vi ville hatt et svare strev med å passe på at de ikke skulle sette seg fast i bildører eller i heisdører.

Vi kunne bare gå på jobb annenhver dag, for det ville ha tatt bortimot et døgn å bli tørr bak ørene etter hver dusj. OK, vi hadde sikkert overlevd. Med litt svare strev og store luer. Men jeg er redd hjernen vår hadde tatt time-out. Hodet ville aldri klart å absorbere alt vi hadde kommet til å høre.

Det kunne sikkert vært interessant en stund. Å få høre alt som ble sagt i alle nabohus, til alle døgnets tider. Men jeg er redd det fort ville bli for slitsomt. Av og til er det best å stenge verden ute.

Så derfor har vi har små, uskyldige ører. For ikke å høre for mye. Rekkevidden er ikke stor, heldigvis. Kanskje 15 - 20 meter i fritt lende uten for mange etasjer imellom. Som du roper i kjelleren får du sjelden svar.
I tillegg har noen av oss selektiv hørsel, som begrenser tilfanget ytterligere. Og til slutt finnes det noen som har  den evnen at de kan velge å slå av ørene, og bare høre med øynene.

Jeg har to slike i mitt hus. Jentene på åtte år enser ikke noe annet når de ser tegnefilm på TV - eller Hanna Montana, som det går mest i nå. Det kunne stått to kor og fire korps oppstilt i hagen og spilt Dovregubbens hall. De ville ikke ha merket en pøkk. Det kunne ha kommet et jordskjelv på 9 på Richters skala, og de ville ha trodd at det bare var film i 4D.
Men man lærer seg selvsagt å kommunisere. Først stiller far seg midt mellom  tv-en og sofaen og spør hva de vil ha til kveldsmat. To hoder beveger seg til hver side, for å se bedre. Så spør far en gang til. Just testing. Fremdeles ingen reaksjon. Det er da Av-knappen kommer inn i bilet.

De fleste barneprogrammene på de utenlandske TV-kanalene som kommer inn i stua vår er ikke dubbet (heldigvis), de går med original engelsk tale og norsk tekst. Jentene mine er enda for små til at de klarer å følge med på teksten, men det er selvsagt ingen hindring. De kan i det minste forsøke å plukke opp litt engelsk. Og de lærer fort at ikke alle ord er slik de høres ut til å være.

Som i ettermiddag da jeg hørte det ble sagt "No way, no way" på tv. Den ene arvingen plukket det opp sporenstreks og lurte på hvorfor de sa "Norway, Norway"...

Andre ganger er utydelig tale årsak til misforståelser. Far snakker tydeligvis ikke alltid tydelig nok.
En kveld lurte plutselig en av jentene på hvor storebroren var. Hun roper fra badet. Far svarer "Han er på konfirmasjonsundervisning". Hvorpå jenta kommer spørrende inn i stuen ; "Er han på telefonundervisning?".
Men de er blitt høflige med alderen, og klarer heldigvis å vente med å buse ut med upassende spørsmål.
På lørdag traff jeg på min gamle lærerinne på butikken - en hyggelig lærerinne som jeg ikke hadde sett på over 25 år, og jeg ble selvsagt stående og prate litt med gjensynet . Jeg presenterte henne for småjentene,  og fortalte at hun heter Britt, og hun hadde pappa som lærerinne da han gikk i andre klasse på barneskolen. Jentene stod lydig stille, de sa ikke et ord - og stirret rart på Britt.

Da vi kom ut til bilen sa en av jentene, som var sprekkeferdig og forvirret: "Jeg trodde du sa at hun het Dritt".

(Publisert 9.3.2009)

Hva skjedde egentlig i gamletida?

De har funnet opp et nytt ord, småjentene mine. "Gamletida" betyr rett og slett "i den tida da du var liten, pappa".

Ordet høres egentlig ikke så farlig ut. "Gamletida" smaker som Solo - og ikke som kamfer -  det høres ikke ut som det er så lenge siden. I motsetning til "gamle dager". For det var under krigen.

Jeg levde altså heldigvis ikke i gamle dager, men i gamletida . Det var på den tida at tusenlappene var så store som A4-ark, men ingen så dem. Foreldrene våre hadde verken Mastercard eller pin-kode,  men vi overlevde alle sammen, og det var herlig å være barn da finansministeren het Per Kleppe og statsministeren het Per Borten, og vi satt på respatexplate-pultene våre på skolen og sang Per Spellmann.

Det blir ofte snakk om penger nå. Til og med åtteåringene mine er opptatt av penger, selv om de ikke har lært seg å stave finanskrise . "Pappa, hvor mange penger fikk du til lørdagsgodt?"

Jeg kan ærlig talt ikke huske at jeg fikk penger til lørdagsgodt, og egentlig kan jeg ikke huske at jeg fikk lørdagsgodt heller da jeg var åtte år. Vi gjorde det sikkert, men det var ikke så mye fuzz omkring det.
Men hvis jeg hadde fått penger til lørdagsgodt kan jeg tenke meg at det kunne dreie seg om fem kroner. Ungene mine får 20 kroner hver lørdag til å handle E-stoffer for. Så da kan vi bruke fire-gangen fra den lille gangetabellen: 5 kroner da er 20 kroner nå.

Eller syv-gangen... For når våren kom og løvetannen bredte seg ut over jordene der ute på landsbygda , og bilene suste forbi på grusveien i en sky av 98 oktan og blåsyra fra fabrikkpipene i Øst-Tyskland hadde sunket til bunns i fiskevannene i Indre Agder, tok jeg Apasche-sykkelen fatt. Ofte sammen med min bror. Vi trålet opp og ned langs riksvei 460, på begge sider av veien, og kikket i veigrøftene etter tomflasker. Glassflaskene ble møysommelig puttet i plastposer på styret. Etter en halvannen times tid og noen kilometer kunne vi kanskje ha funnet ti flasker og følte oss som finansministre der vi syklet til butikken for å pante - og veklsle pengene inn i godteri. Det var 30 øre i pant den gangen (og året etter steg det til 50 øre!) Ti  flasker ga tre kroner, og tre kroner ga to fulle lommer med godteri. Det billigste godteriet kostet fem øre, og Fox-en kostet 30 øre. Så hvis man kunne bli mett av godteri for 3 kroner da, burde man bli mett av godteri for 20 kroner nå. Syv-gangen høres ut som om den kan brukes.   

Eller kanskje vi må bruke ti-gangen? Barn fikk ikke penger i tide og utide. Bortsett fra èn. Han gikk i tredje klasse og fortalte en dag at han hadde fått 50 kroner av bestemora si. Vi lurte på om vi hadde hørt riktig, kameratene mine og jeg. 50 kroner? Det var avsindig mye penger å få sånn uten videre på en vanlig ukedag. Ikke var det konfirmasjon - og ikke var det begravelse heller. Kanskje bestemora hans var blitt åndssvak? Det kunne like gjerne vært 500 kroner. Slike beløp får man bare ikke. 50 kroner da, 500 kroner nå. Ja, ti-gangen høres rimelig ut.

La oss si det slik, for enkelthetens skyld. Hvis jentene spør om hvor mye en sykkel kostet i gamletida, kan jeg bare ta 1000 kroner og dele på 10, så blir svaret 100 kroner. Det var nok kanskje ikke en sykkel med så veldig mange gir, men du kunne vel få en med to hjul for en hundrelapp på den tiden da Knut Knutsen vant OL-gull i velodromen i München.
Det er best å dele på runde tall hvis man kan. For matte har aldri vært min sterke side . Da jeg gikk i fjerde klasse fikk alle i klassen en linjal fra sparebanken. På linjalen stod det at 50 kroner dagen ville gi en million kroner i banken etter 20 år. Men jeg er redd for at jeg må ha holdt linjalen opp-ned. For millionen kom den, det står i alle fall masse nuller på kontoutskriftene mine. Men det er et stygt minustegn foran...  

(Publisert 4.3.2009)

Verdensrommet neste

Så fortsetter hun belæringen: "Pluto ligger nemlig så langt ute at solstrålene ikke når fram, derfor er det mørkt. Og kaldt".
"OK. Da får jeg ta med meg masse varme klær" er det kontante svaret. Hun har en løsning på alt, og er overbevist om at hun skal bli romfarer når hun blir stor. Ikke fordi det er spennende, men fordi hun tror hun kommer til å bli rik.
"For man får vel mange penger hvis man oppdager noe nytt?"

"Jo, det er nok riktig det", sier far, selv om han ikke kan komme på noe godt eksempel i farten. Når han tenker seg om så ble vel ikke Hr. Armstrong egentlig særlig bemidlet selv om han var første mann på månen. Hans navnebrødre Louis Armstrong og Lance Armstrong har gjort det betraktelig bedre selv om de ikke har oppdaget noe som helst.
I dag startet det som skulle bli den store astronomidagen under middagsbordet, da pannekaker og Pluto stod på menyen.

Av og til blir enkelte dager en slags temadag, helt umerkelig. Et eller annet stort spørsmål dukker opp mellom ertene på tallerkenen og selv om man tygger og tygger på det, så blir man egentlig aldri helt ferdig.

Når siste pannekake var stekt fikk jeg fikk blant annet vite at ett år på Pluto er 256 år på Jorden.Hvis det skulle være riktig, noe jeg har relativt stor grunn til å betvile, så bør et besøk på den ytterste planeten i solsystemethelst ikke vare mer enn noen minutter hvis man skal rekke tilbake igjen før man er blitt en skrukkete gammel sviske.

Nå er vel forøvrig far allerede godt på vei til å bli en slik uten å ha reist noe som helst sted. Men nærmere planlegging av utenomjordiske ekspressturer får la ligge en stund til. Hvis jenta absolutt vil reise så får hun spare opp konfirmasjonspengene, tenker jeg. Men hun har i alle fall planene klare. Etter romfartseventyret skal hun bli dyrlege, og så skal hun kjøpe seg en gård. Og etterpå skal hun bli forfatter.

Tvillingsøsteren er ikke så målbevisst, men desto like fascinert av verdensrommet. Etter at hun senere på kvelden ble hentet i kirken etter øvelse med barnekoret, oppdaget hun en eneste stor, blinkende stjerne på himmelen. Det var ingen andre å se.

Det er etter denne oppdagelsen jeg får vite at alle mennesker har hver sin  stjerne på himmelen, for det har storesøster sagt. Javel, vi kan godta det, siden det ikke akkurat lar seg motbevise før Dagsrevyen. Og forklaringen på hvorfor denne ene stjernen lyser så innmari sterkt har hun også på rede hånd. Forklaringen kommer nærmest som et sukk: "Det må være stjernen til en som er veeeldig snill og flink - og som alltid gjør som foreldrene sier...".

(Publisert 27.2.2009)

Førstehjelp og andrehjelp

"Pappa, finnes det noe som heter andrehjelp?"

Spørsmålet fra åtteåringen kom som lyn fra klar himmel. Slike spørsmål gjør gjerne det. Det er ikke mulig å være forberedt.

Det var alt for tidlig morgen i dag, hun hadde pusset tennene, eller i alle fall en del av dem, kom ut i stuen, så på far og spurte om hjelp. Dessverre er ikke far ansatt i Norges Språkråd, så disse språkspørsmålene, som det nå bare blir flere og flere av etter hvert som jentene på åtte legger måneder til sine liv, får sjelden en akademisk utredning.

Man gjør så godt man kan. Men av og til tar latteren overhånd. Som i dette tilfellet. Og ofte er det ikke svaret som er det viktigste, kanskje, men reaksjonen, og se gleden i dette lille mennesket over å ha en pappa som i alle fall forsøker å svare så godt han kan. I morgengryet i dag var det i alle fall nok å si nei, det er nok ikke noe som heter andrehjelp. Og så var det godtatt.

Andre ganger er det langt verre. Da tenker jeg på de gangene som spørsmålet ikke vekker smil eller latter, men grøss og gru. For en stund siden spurte en av åtteåringene; "Pappa, hva betyr selvmordspakt?". Hun smilte og løftet øyenbrynene, det var som om hun hadde to spørsmålstegn over hvert øye, og et smiley-tegn i hvert kinn. For henne var ordet like uforståelig og banalt som veisalt og forsikring. Men for far ble ungen plutselig fire år eldre og hårene reiste seg i nakken.   
Det finnes ikke noen annen løsning. Slike spørsmål MÅ besvares med spørsmål. "Hvor har du hørt det?" Svaret var like lett og ubesværet som jordbær med fløte en gul sommerdag; "I Biefilmen".

I Biefilmen? Jasså. Her trodde man i sin enfoldighet at de store ansvarlige filmselskapene som Disney og Dream Works (som i dette tilfellet) var det siste sikre halmstrået i en verden full av uforløst Cartoon-galskap og monstertegnefilmer i kabler og paraboler, så får man alt midt i fleisen. Hva tenker de på, de selvoppnevnte geniale tekstforfatterne som lager underholdning til barn? Hører det noe steds hjemme at en åtteåring skal bli opplært i selvmordspakt under Disneys vinger? Nei takk, jeg tror ikke det.

Det er heldigvis langt mellom språksjokkene. Underfundighetene og smilehulls-spørsmålene er langt i flertall. Og det er ikke bare spørsmålene man kan leve lenge på. Det er også dialogen mellom de små. De plukker opp nye ord hele tiden, og stakkars, de skal lære seg å bruke ordene riktig hver gang. De skal lære seg logikk, riktig intonasjon og sunt språkvett. Ikke alltid like lett når man bare har levd i litt under 100 måneder.

Logikk-merkverdighetene har i min familie blant annet gitt seg utslag i følgende sitat: "Jeg kan plystre selv om jeg har brukket beinet". Det er av den typen språkblomser man kan tygge lenge på.

Eller hva når den ene tvillingjenta spør den andre "Hva er det du tegner", og så får kontant til svar: "Bare noe fantasitull"...

(Publisert 24.2.2009)

Nyskjerrigheten tok overhånd

At jeg nå lanserer min egen blogg er ikke på grunn av noe uforløst behov for å eksponere meg selv. Det er et eksperiment. Et nysgjerrig eksperiment. Og det erforøvrig heller ikke resultat av en impulshandling. Som god, treig sørlanding har saken selvsagt blitt tatt opp til vurdering og avstemning i mitt eget hode. Fire dager tok det før avgjørelsen falt. Det ble enstemmig ja.

Jeg ønsker å utforske hvordan blogging fungerer, og det kan man ikke finne ut av hvis man ikke forsøker selv. Jeg regner selvsagt ikke med å få lesere. For hvem skulle være interessert i det jeg skriver? Jeg vet ikke. Men å skrive for seg selv skal selvsagt ikke undervurderes. Og blogging er kanskje noe annet enn å dra gardinene for, åpne vinduene og rope ut i gaten hva man har gjort i løpet av dagen.

Tiden vil vise. Akkurat i dag er tid ikke helt uvesentlig. For i dag er det en historisk dag. Vi har fått norges førte VM-medalje i hopp for kvinner. Ja, det er første gang i verden at en VM-konkurranse for kvinner er blitt avviklet. Og så går Anette Sagen hen og vinner bronse!

Jeg forsøkte å formidle nyheten til mine tvillingjenter på 8 år. Jeg tenkte de kanskje ville bli stolt av å få vite noe så grensesprengende gledelig og revolusjonerende for likestillingen. Kanskje de til og med kommer til å huske denne dagen når de en gang blir voksne, tenkte jeg. De så dumt på meg, og slo over på Cartoon.
For nokså nøyaktig 35 år siden vant Magne Myrmo VM-gull i Falun, vår siste stolte verdensmester på treski. Det var i 1974, jeg var 10 år og husker selvsagt både mannen, skiene og oppstusset. Enda. Det virker ikke som om jentene mine - om 35 år - kommer til å huske verken Anette Sagen eller VM i byen med det håpløse navnet eller for den saks skyld skihopp for kvinner...

(Publisert 21.2.2009)
 

Velkommen til min blogg!

Dette er den første posten på min nye blogg ;)

Jeg har plassert min blogg i http://bloggurat.net/kart/registrere/5959/kristiansand 

Les mer i arkivet » Mai 2013 » August 2011 » Juni 2011
hits