blogg

Når man sykler må man kle seg. Ikke nødvendigvis etter været, temperaturen eller forholdene. Men som alle andre syklister. Vi ser ut som Donald Duck.



"Jeg ser du er kledd for å gå ut og tømme søpla", gliste min gode nabo. Han fersket meg da jeg var på vei ut av døra i går, ikledd syklistenes svar på frimureruniformen.

Heldigvis slipper vi den blå og hvite kragen fra Andeby, men bevaremegvel, vi kunne like gjerne hatt den. For det er tettsittende latex-et-eller-annet som er det store must. Stammekostymet har gedigne gummiputer i rumpa, større enn flattrykte strutseegg. Drakten, eller hva den kalles, finnes kun i ett fordømt flak, ikke større enn et lommetørkle når man krøller den sammen i håndbaken. Øverste del dekker bare halve magen. Toppen består av tynne, smale BH-lignende stropper over skuldrende. Vi ser ut som bryter Jon Rønningen over navlen og volleyballspiller Nila Håkedal under. Med både set-ball og match-ball. Det er ikke bærre lekkert. Men "nødvendig". Det har vel noe med luftmotstanden å gjøre, tenker jeg. Som om det skulle ha noe å bety når man må gå opp bakkene.

Det burde finnes et EØS-direktiv mot å kle seg slik. Uten noe under eller over er det å anse som blotting.

"Jeg fikk størrelse Large, men den er for liten, jeg må ha XL", sa jeg fortvilet til sykkelorganisatorkollegaen på jobb, dagen før rittet.
"Den skal være stram", sa han Dessuten er det ikke flere XL igjen. Og den er jo gratis.

Så derfor åler jeg meg inn i plagget som er som skapt for å stoppe blodomløpet. Og tar på meg hjelm. Og hansker. Jeg kjøpte de kuleste hanskene for å kompensere for resten av tåpeligheten.

Jeg prøver å lure meg ut når ingen i nabolaget ser, men blir oppdaget av og til. Nei, jeg skal ikke på sirkus, jeg skal bare sykle. Og så sykler jeg ekstra langt for å være sikker på at det er blitt mørkt før jeg kommer hjem igjen.

Og overraskende nok - mot alle verdens odds - vårens håndfulle anstrengelser gav resultat. Jeg klarte målet! Ja, jeg gjennomførte Nordsjørittet! 91 kilometer på sykkel, fra Egersund til Sandnes. Og det var jaggu ikke draktas fortjeneste.

Det som jeg anså som galskap i vår viste seg altså å være faktisk fullt ut gjennomførbart, selv for oss i "Folk flest"-kategorien. Det tok en snau arbeidsdag fra start til mål, 6 timer og 22 minutter for å være nøyaktig. Og det var faktisk både moro og tilfredstillende. Bortsett fra en del familiære høydepunkter tror jeg dette er det nærmeste man kan komme lykke - selv om man kreker seg over målstreken etter ni mil. Mestringsfølelse kom inn i ordboken igjen denne dagen - med stor M. Og til alle som ikke trodde på meg: Blææ!

Den som sykler sist, smiler best. Selvsagt ble jeg sist av mine rundt 20 kolleger. Sist blant likemenn. Det var ikke annet å vente. De slo meg alle sammen, sikkert velfortjent. Noen av dem ventet i nesten tre timer på meg i målområdet. Men det gjorde ingenting, for jeg hadde allerede utropt meg selv som vinner på vei ned den siste bakken, og jeg tror ikke ventetimene affekterte dem nevneverdig heller, for så kunne de kjøpe en øl til. Og det var lang kø foran ølteltet i Sandnes.

I selskap med 9400 andre på startstreken er man i utgangspunket en ubetydelig mygg. En nobody. Men så står man der da, i startpulje 16, som en flokk ender, alle like utenpå. Bestemor Duck er her. Og Guffen - i tights. Så går startskuddet, Jeg har for stort konkurranseinstinkt til å bare konkurrere mot meg selv. Derfor har jeg to mål. Det første er å slå tiden til den av kollegaene mine som ble sist i fjor. Han påstod selv at de eneste han hadde bak seg var kols-pasientene. Men jeg tror han løy.

Det andre målet var å ha 50 bak meg på resultatlisten. Altså å bli nummer 9350.

Jeg skjønte fort at bakdelen med å starte i en tidlig pulje er at nesten alle som starter senere sykler forbi. "Halda høgre", gaulte jærbuene som ville forbi, på tunge gir. Men jeg tok igjen et par-tre på slutten. En av dem passerte jeg to ganger og så han aldri igjen. Han syklet for Posten og trodde vel han tråkket på offentlig tariff.

Morsomst var det likevel med alle de tusen andre rogalendingene, de uten sykkel, som stod eller satt langs løypa med flagg og helstekt gris og heiarop. "Du æ gal-goe" stod det på en plakat. Den var til alle, også til en stakkars sørlending som akkurat hadde sett skiltet "30 kilometer til mål". Jeg har likt rogalendinger før, men denne dagen ble jeg glad i dem.

Jeg slo kols-tiden. Og jeg ble nummer 8710. Sykkelen var full av gjørme, mannen oppå var Dirty Harry, men stoltheten var blank. Revenge of the looser.

Det var 11. juni, dette. Nøyaktig to måneder senere, nå i august, tok jeg sykkelen ut av garasjen igjen og vasket den ren. Nå skal det lades opp til neste år, og da skal jeg ikke bare slå Guffen og Gamla, men både Lilleulv og Storeulv og Ole, Dole, Doffen og kanskje fetter Anton også hvis jeg er heldig.

Og slår min interne og dypt hemmelige femårsplan til, skal jeg menge meg med topp-8000 innen 2016. Det er lov å være blid, sang Jens Book-Jensen. Det er lov å være ambisiøs også, selv om man må kle seg som en idiot. Og forresten; Kan noen se å få kjøpt en sykkel til Fantomet? Det var jo han som oppfant sykkeldrakta.

Face to face med Sørlandets lengste oppoverbakke finnes egentlig bare ett fornuftig alternativ.
Å snu.

Men mine to sykkelkamerater løfter hodet , kikker begeistret oppover, jeg tror nesten de sikler også. De ser bakken som en kul utfordring. Jeg ser ikke noe annet enn galskap.

Men sier høflig: "Ok, jeg skal bli med så lenge jeg klarer".

Syklingen er nemlig blitt alvor nå. Så seriøst at jeg må ta med kontanter før hver sykkeltur, i en liten veske på styret. Ikke nødvendigvis for å kunne ta drosje hjem hvis jeg skulle forkomme av krampe, bli overkjørt eller sykle meg bort, men for å kunne kjøpe en cola. Det er heldigvis ikke langt mellom bensinstasjonene. Og man blir tørst av å sykle.

Sykkelrittet er bare få dager unna, og jeg har ikke prøvd alle girene enda. Men sykkelen er temmet og frykten er hemmet. Det går lettere for hver tur og nå er jeg sikker på at jeg skal klare å gjennomføre marerittet på Jæren til lørdag, selv om jeg aldri har vært i nærheten av å sykle ni mil i strekk. 90 kilometer. Forsøk å gå 180.000 ganger rundt huset, så skjønner du hvor langt det er...

Nordsjørittet. "Betale for å sykle i kø"-rittet, som en kollega kalte det. Han er en av de som ikke skal med. Naturlig nok, med den innstillingen. Det verste er at han er så godt trent at han sikkert kunne ha syklet fra Kristiansand til Egersund på natta, startet på rittet kl 09.45 og kommet i mål før de fleste andre.

Vi er rundt 20 kolleger som er påmeldt. Jeg er den dårligste. Det er i alle fall det alle tror... (Blunkefjes og lur latter). Sykkelen min har riktignok hatt langt flere hviledager enn kjøredager den siste måneden. Men nå glefser den i alle fall ikke lenger, den mjauer. Og jeg har trent i skjul.

Jeg har mistanke om at det figurerer hemmelige veddemål på jobb, i mørke ganger og bak låste dører, der det satses både dagslønner og månedslønner på at jeg ikke skal klare å gjennomføre, eller at jeg må skrapes opp fra ei grøft på Varhaug. Og oddsene for at jeg skal klare å gjennomføre er ikke høye, det skal innrømmes. Sist jeg trente aktivt var da Saami Ædnan vant den norske Melodi Grand Prix-finalen og Tom Lund var på landslaget i fotball.

Dessuten veier jeg 20 kilo mer nå enn da. Eller veide. For den siste måneds sykkelturer har ført til et solid vekttap. 700 gram for å være nøyaktig. Omtrent 20 gram hver dag. Jippikayee... Jeg kunne ha klart det samme ved å ta ett mindre bit av brødskiva. Men investerer i stedet både en og to timer på et hardt sete, svett, stønnende og andpusten. Men grammene som renner av er ikke viktig. Prestisjen er det som betyr noe.

For dette skal gå. Såfremt det ikke blir jordskjelv eller motvind. Jeg bryr meg ikke så mye om tiden, men er mer opptatt av plasseringen. For å gjøre det litt mer spennende har jeg satt meg et hemmelig ambisiøst mål. Jeg skal ikke bli dårligere enn nummer 9900! Av de 10.000 deltakerne satser jeg på at det er 50 som er i dårligere form enn meg, og 50 andre som blir forsinket av punkteringer, kjedeavhopp eller velt.

Nuvel, man skal vokte seg vel for å bli kjepphøy. Det er ikke lenger enn to uker siden jeg ble tatt igjen, og passert, av tre karer på rulleski. På rulleski, med mindre hjul enn barnevogner! Men gjennomsnittsfarten, som min trofaste venn RunKeeper-appen forteller meg om, med skingrende amerikansk sørstatsdialekt, viser at det går sakte men sikkert fremover, fra 15 kilometer i timen i starten, til 16, 17 og 18 nå. Det høres kanskje ut som det ikke er så mye raskere enn å gå. Men bevaremegvel - prøv sjæl!

Jeg sykler som regel alene - det er tryggest og best at jeg ikke blir gjenkjent. Men forrige uke tok jeg sjansen på å slå følge med to gode kamerater. Den ene har et etternavn som ikke er så ulikt Hushovd. Han har i alle fall syklet til Paris og Hovden, og er topptrent. Den andre har syklet jevnlig frem og tilbake til sin jobb i to år og holder høyt, jevnt tempo. En stayer. Begge stilte i gule overdeler og klikksko da vi møttes. Jeg har joggesko, og definitivt ikke kule hansker eller tights med fargerike reklamer på. Treningsjakken min er fra 1999, og er falmet lyseblå, en sånn med krage.

De var snille med meg, og syklet i mitt tempo, til vi kom halvveis. Det var da de absolutt ville opp den himla bakken. Jeg ga opp etter 100 meter.

Men luringene hadde både agn og lokkemiddel. "Kom igjen, da, så kan du heller skrive et blogginnlegg om det etterpå", sa en av dem. Snakk om tap-tap-situasjon. Først slite seg ut, og så skrive seg ut. Men svake mennesker lar seg lett overtale. Man vil ikke miste ansikt blant kompiser før man ligger med trynet i asfalten.

Ok, litt da, sa jeg. Beit tennene sammen, hang meg på han foran og ble jaget av han bak. Tråkket på det aller laveste giret, samlet på melkesyre og trodde aldri, aldri i livet det skulle være fysisk mulig. Men holdt ut, lenger og lenger - og det eneste jeg tenkte på den siste halve kilometeren var bensinstasjonen på toppen. Kald Cola!

Utrolig nok kom jeg opp, uten stopp! Der og da føltes det som en større seier å bestige Høiekleivene enn å bestige Himalaya. Endelig framme ved bensinstasjonen. Som forøvrig hadde stengt fem minutter før.

 

 

Jeg har kjøpt en sykkel som insisterer på stå i garasjen.

Den er fin og hvit utenpå, men ond og utspekulert inni. Kanskje ble den laget av en på tiltak, eller av Magica fra tryll. Den har i alle fall fått menneskelige egenskaper - og de er ikke gode. Sykkelen min har motarbeidet meg fra dag èn.

"Kjøp en hybrid", sa vennene mine. Jeg kjøpte en bastard.

Men jeg måtte ha ny sykkel. For navnet mitt er påmeldt til Nordsjørittet. Sjelen min er definitivt ikke påmeldt. For dette er et avsindig langt sykkelløp som går av stabelen om nøyaktig en måned. 11. juni 2011 har jeg forpliktet meg til å sykle ni mil. Jeg som ikke har syklet mer enn halvannen kilometer de siste 15 år.

Jeg er så heldig å ha gode og velmenende kolleger som ivrer for sunnhet og velvære - og ikke minst, og heldigvis, inkludering. Halve arbeidsstokken meldte seg på torturløpet i vinter, og da invitasjonsmail nummer to (les: 1. purring) ble sendt ut tok jeg utfordringen. Jeg melder meg herved på i klassen "Hvem skulle trodd at..." skrev jeg, og dermed var det ingen vei tilbake.

Jeg ser for meg at navnene i denne klassen blir ropt opp med ropert på startstreken, og møtes av gapskratt, og at jeg får plass midt mellom for eksempel Jan Simonsen og Per Inge Torkelsen. For rittet skal gå på Jæren et sted, jeg går ut fra - som en selvfølge - at det er fra nord til sør på kartet så man kan trille nedover. Men jeg ble bekymret da jeg skjønte at strekningen må unnagjøres på èn dag. Jeg tenkte jeg skulle ta ut et par ferieuker og satse på å komme i mål før Sankthans.

Første skritt var å kjøpe sykkel. Andre skritt var å begynne å trene. Det var lang tid igjen, kalenderen viste enda bare mars.

"Det viktigste er ikke sykkelen, men girene. Du må ha Schimano" sa min gode venn, som ble med meg på sykkelshopping. Han er sykkelentusiast og spiser mil til frokost. Han har peiling, og snakket med sykkelselgeren om skivebremser og underlag som om det skulle være været. Jeg nikket. Og kjøpte den hvite.

Så var det treningen. Etter den første måneden ser treningsdagboken slik ut:

Dag 1:
En prøvetur på 6 kilometer frem og tilbake. Satte av kvelden for å være sikker på å komme hjem igjen før det ble mørkt. Fin tur, men litt teit å måtte leie sykkelen i oppoverbakkene.

Dag 2, 3, 4 og 5
Ventet på inspirasjon.

Dag 6:
Klar for ny tur. På med trenngstøy, inn i garasjen for å hente sykkelen. Finner den med flatt bakdekk.

Dag 7:
Legger sykkelen i bilen, men glemmer å levere den.

Dag 8:
Glemmer det fortsatt.

Dag 9:
Får levert sykkelen til et reparasjonsverksted for å skifte slange.

Dag 10:
Henter sykkelen igjen. Betaler 320 kroner med masse moms.

Dag 11, 12, 13 og 14:
Tenker på at det snart er på tide med en ny treningstur.

Dag 15:
Sykkeltur nummer to. Bestemmer meg for å sykle til byen, det er en mil hver vei. Like før halvveis, merker jeg at det er lite luft i bakdekket, snart er det helt flatt. Og det er en mil hjem igjen. For den som lurer: Det tar nesten en time å leie en sykkel en mil. Sykkelen leder 2-0.

Dag 16:
Irritert. Leverer sykkelen til forretningen der jeg kjøpte den og forlanger å få punkteringsfrie dekk."Den skal være klar til i morgen", sier sykkelmannen.

Dag 17:
Sykkelmannen ringer. "Dekkene må bestilles, så du kan dessverre ikke hente sykkelen før i morgen", sier han.

Dag 18:
Drar tidlig fra jobb for å få hentet sykkelen før stengetid, og rekke hjem til dugnad i gata. "Nei, dessverre, jeg har ikke fått tid til å skifte dekkene. Du kan komme tilbake i morgen", sier sykkelmannen. Veien hjem i bil, som vanligvis tar 12 minutter, tar nå 45 minutter på grunn av en ulykke, kø og omkjøring. Rekker ikke dugnaden.

Dag 19:
Intet nytt.

Dag 20:
Sykkelmannen ringer: "Nå kan du hente sykkelen". Men det kan jeg ikke, for jeg er bortreist.

Dag 21:
Henter sykkelen, med nye dekk.

Dag 22 og 23:
Forbereder meg til sykkeltur nummer tre. Har installert "RunKeeper"-appen på mobilen, og gleder meg til å måle hvor mange minutter jeg bruker på hver kilometer, se kalorimåling og gjennomsnittsfart og kart. Slike apper liker vi.

Dag 24:
Sykkeltur nummer tre, samme rute som første gang. Men mobilen går tom for strøm etter 3,67 kilometer, så da er det ikke noe gøy lenger.

Dag, 25, 26, 27, 28, 29 og 30:
Venter på at sykkelen skal storme ut av garasjen og bite meg.

Dag 31:
I dag. Oppladningen er ferdig. Intensiteten skal økes kraftig. Fra i morgen.

 

 

"Kan vi ikke grille marshmallows" spurte den ene tiåringen.

Settingen var riktignok ikke helt tradisjonell. Det var verken ski eller ryggsekker inne i bildet. Det var rett og slett en helt vanlig hjemmekveld.

Ikke er vi utpreget friluftsinteressert i vår familie heller. Men vi har peiling på instant kos. Så pappa og tvilling 1 løp ut i bilen, kjørte de 600 metrene til butikken , kjøpte en pose marshmallows til 30 kroner, mens tvilling 2 fyrte opp med bjørkeved, og så grillet vi det komprimerte sukkeret på små pinner alle tre. Dermed ble onsdagskvelden i vinterferien en höjdare, selv om idyllen bare varte fram til dverghamsteren beit.

Det beste er jo som kjent usunt eller umoralsk. Så det er kanskje ikke rart at det viktigste ungene sitter igjen med fra årene i barnehagen er at sukker er godt. På skolen siger det inn litt mer helsefremmende lærdom, og jada, vi har hatt vår uke med fluortabletter og vår periode med gulrøtter i kjøleskapet. Men man lærer fort at gulrøtter ikke holder mer enn maks to - tre måneder....  Så er det Nugatti igjen.

Den boklige lærdommen kommer også sigende etterhvert, selv om ikke riktig alt er på plass i fjerde klasse. "Pappa, ligger Oslo på Sørlandet", fikk jeg spørsmål om i dag.

Jeg burde kanskje sagt "Nei, heldigvis ikke". Men det finnes viktigere ting enn geografi. Krig, for eksempel. For et par dager siden snakket vi om første verdenskrig rundt middagsbordet. Nå har vi ikke for vane å snakke om krig og fred og tortur og sånn når vi spiser ketchup, selv om Ghadaffi rett som det er dukker opp og forstyrrer kveldsfreden nå for tiden. Ikke vet jeg om første verdenskrig er pensum i fjerde, men jeg gjorde et forsøk.

"Vet dere når første verdenskrig startet", spurte jeg.

Mens tvilling 1 tenkte, så snudde tvilling 2 seg mot meg og svarte ganske umiddelbart:

"1987 ?"
Hun var helt alvorlig.

Man kan jo ikke le, heller. Jo forresten, det kan man. For når man har barn som til og med er født lenge etter at Norge slo Brasil i fotball-VM, er det ikke å forvente at de skal vite hva som skjedde i 1987. Neida, vi hadde ikke krig i Norge på 80-tallet. Det holdt lenge at vi hadde Jørn Hoel.

Men nå var det blitt gøy. Jeg tok en ny test.

"Hva heter kongen i Norge?". Easy. Harald. "Hva het faren hans". Nesten like lett: "Olav". Twinsa var i form nå.
Så spør jeg: "Og faren til kong Olav da, hva het han?".

Lang tenkepause hos begge, før den ene forsøker seg:

"Leif?"

Akkurat her måtte faderen inn med en liten historietime. Selv om det var et godt navneforslag på en monark, på sett og vis. Leif og kompisane styrer landet, liksom. Det hadde vært noe, det. For ikke å snakke om Ronny og Johnny eller Pelle Parafin.

Nei, la barna få lov til å være barn så lenge de kan. De har nok å streve med om ikke de skal kunne kongerekka. Her i huset har det den siste tiden nesten vært kø ved tannglasset i stuevinduet. Det er strie tider. En uke var det to tenner fra samme barn i samme glass, neste uke var det en tann fra neste pasient. Sistnevnte forsøkte til og med å trekke ut den løse tanna med hyssing sent på kvelden, riktignok uten resultat. Men naturen gjør jobben sin før sengetid, og Tippa Tannlaus, som min far sa, seirer alltid til slutt. 20 kroner for hver tann blir penger i pungen. Og det finnes saktens verre ting å konkurrere om enn hvem som har mistet flest tenner. Foreløpig er stillingen 14 - 13 til den ene.

En gutt i klassen deres hadde også en løs tann en dag etter nyttår. Han var så irritert på den løse tanna at han gikk på skolens toalett og rikket og vred i tanna, han skulle være enda tøffere enn han allerede var, og så, etter en lang stund, kom han triumferende inn i klassen med tanna i hånda. MEN: Så oppdaget han at det var feil tann...

Med alderen kommer også utspekuleringen. Og med et par så godt som prikk like tvillinger - i alle fall for utenforstående - er det duket for egenskapte forviklinger. Det måtte komme.

Første gang var for noen måneder siden. "Vi skal ha vikar i morgen", sa tvilling 1. "Så vi har planlagt å lure henne, og bytte plass". Hun var helt oppglødd, og den andre var ikke mindre giret. De hadde lagt slagplanen på vei hjem fra skolen.

Jeg holdt meg klokelig i ro.

Neste ettermiddag spurte jeg hvordan det hadde gått. Joda, ikke bare hadde de byttet plass, men de hadde også byttet klær i langfriminuttet, og den stakkars lærervikaren, som kanskje ikke hadde oppdaget at det var to like engang, og langt mindre lært seg navnene, forstod selvsagt ingenting. Men klassekameratene syntes dette var usannsynlig festlig.

Så, i forrige uke skulle tvilling 1 på speideren. Men så ble hun syk, og kunne ikke gå. Hun hadde ikke lyst til å gå glipp av speideren, så hun sendte en stand-in. Søstera stilte villig opp, ikledte seg speiderskjorte og skjerf og øvet på navnet til speiderlederne.

Hun lurte alle, men fikk kalde føtter da de skulle ut i skogen for å tenne bål. "Hjelp, tenk hvis vi skal grille pølser. Søstera mi liker pølser, men det gjør jo ikke jeg! Hvis jeg sier jeg ikke vil ha pølser blir jeg nok avslørt", tenkte hun.

Men heldigvis var det ikke pølser som skulle grilles. Bare marshmallows. Sukkeret ble redningen.

 

 

Det skulle ikke forundre meg om reinsdyret Rudolf styrtet på Dovre. Han kom i alle fall ikke hit. Så kaldt som det var på Sørlandet denne julekvelden kan det ikke ha vært siden Napoleonskakekrigen.

Noen hater kulde. Det gjør ikke jeg. Man kan hate noe vederstyggelig, som Adolf Hitlers gjerninger eller musikken til Robbie Williams. Men ikke været. Vi må respektere minusgradene. De trives best i flokk. Men så kaldt som det ble på julaften 2010 burde vi nok ha droppet gavene og i stedet gitt hverandre 400 kilowatt strøm. For at det er en nyttig ting kan ingen komme fra.

Men de minste hadde ikke gavekort fra Agder Energi på ønskelistene. Og jeg håpet at jeg at jeg skulle få Smørbukks julehefte.

Dette var ikke bare julen da julesangene ble levert av Spotify. Julekvelden 2010 hos oss vil først og fremst bli husket  fordi røverspråket gjorde sitt inntog på pakkelappene. Og myke pakker fikk en helt ny betydning.

Med kreative barn har julen nemlig en tendens til å bli morsommere for hvert år. Det var eldstejenta, hun som nå er blitt 19 og hybelboer, men som elsker julen mer enn noen andre, som satte standarden. Med pakke til pappa, med innfløkt pakkelapptekst på røverspråk. Tot-i-lol pop-a-pop-pop-a. Jeg lærte røverspråket som 13-åring da jeg leste Fem-bøkene, og har selvsagt sørget for ekstraundervisning til mine barn, så språket skal bli bevart  i slekta. En lang forklaring inni papiret - også den på røverspråk - fortalte at gaven min var å finne inne i bok nummer fem fra høyre i bokhyllen, mellom side 176 og 177.

Hva som var der? Kyllinger. Et gavekort på kyllinger. Imaginære sådan, fra Kirkens Nødhjelp. Til noen som trenger dem mer enn oss.

Deretter ble det bare mykere. Fra husets andre tenåring, gutten, 16-åringen med stort konkurranseinstinkt og ikke mindre hårvoks. Omsorgsfull og litt sånn "Det viktigste er ikke å delta, men å ta seg best ut etter å ha vunnet", og så har han deltidsjobb på motebutikk, der han får kjøpe så mye han vil til tosifret rabatt. Det er kjekt, det. Ikke minst for pappa på julaften, som blir tilgodesett med både en Bjørn og en Borg.

Jeg lærer mye av mine to eldste. Dessuten trenger de ikke å formanes lenger. Nå er det omvendt. "Du må aldri si "På G" sa 16-åringen til meg for noen uker siden, ganske alvorlig, da jeg lurte på hva det var. (Til de som måtte lure på hva "På G" betyr, så blir det brukt i betydningen "Hva er på G", altså forkortelse for "Hva er på gang?"). Et par nye ord altså, omtrent som "kult" som vi begynte å si på 80-tallet, og "helt konge" som kom på 90-tallet. Ingen av de nye ordene passet for de over 40 den gangen heller, så vidt jeg husker, så jeg har selvsagt lovet at jeg aldri skal ta "på G" i min munn eller i min mobil.

Det hutrer i stille grender. Men hjertevarme har vi nok av. Når den største krisen på julaften ikke er større enn at man mister esken med den nylig mottatte sjokoladeesken fra ex-svigermor på golvet, så de triller i alle retninger, er det slett ikke verst. Men innholdet i esken, som opprinnelig var pensjonistgave fra fylkeskommunen, nå videreforedlet til barnebarnas far, smaker utmerket - de gjør alltid det - selv etter en runde på parketten.

Men julekvelden er langt fra over. "Jeg elsker julen" sier en av tvillingjentene på ni. Det bare popper ut av henne, midt under julegaveutdelingen. Vi er ikke mer enn tre femtedeldeler inn i gavene. Hun sitter helt stille på puffen sin, litt underfundig. Og i alle fall tydeligvis takknemlig. Hun stråler og kunne vært et helt kraftverk alene.

Hver jul har sin sjarm. Og sine hemmeligheter. Men det er først når barna blir så store at de klarer å pakke inn gavene sine selv at det virkelig blir morsom jul. Nå er det slutt på at pappa er hjelpemiddelsentral. Alt er temmelig hemmelig i adventstida.

Med innpakningspapir, teip og til/fra-merkelapper  lukket de to minste seg inn på hvert sitt rom noen dager før jul. Ikke kom inn uten å banke på, proklamerte de tydelig, og sa det gjerne en gang til for å være sikker på at både pappa og storesøsken hørte det.

Den ene rekker meg en pakke. Ganske stor, men ganske lett. Inni papiret er det en ny innpakket pakke. Og enda en. Jeg pakker ut, kommer til gavepapir nummer fire, og enda en gave åpenbarer seg. Noe julepapir, noe grått, tynt papir. Så enda en pakke, de blir mindre og mindre. Jeg skotter bort på giveren, vi ler sammen. Her er det tydeligvis like morsomt å gi som å få. Ikke rart at hun ble så lenge bak lukket dør. Enda en pakke inni neste papir, nå er det nummer ni. Så ti. Elleve, tolv. Inni det trettende papiret ligger et slips. Endelig får jeg slips!

Tvilling to er ikke dårligere. Jeg får et slips av henne også. Riktignok bare inni ett lag papir, men med to slips kommer jeg helt sikkert til å få det dobbelt så moro.

Joda, jeg får Smørbukken min også. Men den blir overgått av en selvlaget engel i keramikk og en flott tegning, og mere til. Når alt kommer til alt er det ingenting som kan overgå gaver som er laget av barnehender, skapt ut fra noe intet, med omtanke.

Mens jordmor-Matja flytter inn hos snekker Andersen, for å holde varmen, og klokken tikker mot midnatt, er den største forlystelsen blant husets niåringer å få en trillund nisse til å hoppe fra bombe til bombe på et data-spill. De klarer ikke å ta livet av nissen før langt ut på første juledag. Men pytt. Vi tror mer på engler enn på nissen i vår familie.

Første juledag var det bare èn ting på agendaen. Jeg måtte lære meg å knyte slips.

Det skulle vært en helt ordinær møbelhandel. Men noen ville det annerledes.

En sofa er ikke akkurat et konfliktsøkende møbel. Riktignok gjorde Ole Paus et hederlig forsøk på å sverte sofaens gode rykte med sangen "I en sofa fra IKEA sitter far og denger mor", schlägeren fra de kontrversielle 70-årene, som endte med drap. Men den gang var jo alt feil, og siden har sofaene i kongeriket oppført seg eksemplarisk.

Sofaer er heldige. For det første vil alle ha dem, for det andre spiller ikke utseendet noen rolle så lenge de er gode mot bunnen. Dessuten får de oppleve spenning i hverdagen, hver dag. Livets revy om man vil. En sofa er husets sentrum. Her inntas godteri, her gråtes det til filmer og i telefoner, her humres det og hikstes og ler og her ligger ungene og spyr. Etter at putene er vasket blir gjerne nye barn unnfanget i den selsamme sofaen. En sofa er som en hamster. Den er ufarlig, god og myk, den lever en god stund og sovner først stille inn når tiden har løpt fra den og pelsen flasser av.

Så hvor mye trøbbel kan det egentlig bli med en sofa? Relativt mye, hvis du går i sikkerhetsfella.

Det var min lille knopp av en datter som sa det nye ordet på søndag, da vi skulle ut på tur.  "Skal du ikke ta på deg jakke", spurte jeg. Niåringen tenkte seg om to øyeblikk. "Jo", sa hun, og ventet litt på resten av setningen som hun ikke fant i farten. Begrepene "for sikkerhets skyld" og "i tilfelle" hadde en akutt brytekamp i hodet, men ingen vant. "Jo, jeg tar med jakka", sa hun "...i sikkerhetsfelle".

Det er husets sønn på 16 som skal ha ny sofa. Til alt overmål  sovesofa. På sitt nyoppussede soverom, der far og sønn har snekret hyller og bygd inn monsterhøyttalere i flukt med veggen. Det tok nesten et år. Alt står i stil. Bortsett fra den gamle furusengen som er like moderne som hockeysveis og skinnslips. Hadde den ikke fått avløsning hadde det blitt som å bleike tennene mens man lar et par gule stå igjen midt foran.

Mandag er en fin dag for å kjøpe sofa. Man tar en feriedag fra jobb og så kjører man for sikkerhets skyld 33 mil. Til IKEA, som har plassert seg så sentralt. Man har stasjonsvogn og godt humør, så en flatpakket sofa er jo ingen sak.

Det er først da mannen fra lageret ruller ut trillevognen at jeg forstår at jeg har gjort en ultratabbe. Jeg ser så vidt hårtustene over pappkartongene. Mannen bruker alle musklene i kroppen for å forflytte dinosaurberget. Stabelen er så bred at den knapt kommer gjennom døren. Pakke på pakke, i papp og plast, så høyt som en liten utedo.

"Eeeh", sier jeg. "Kan jeg få den hjemkjørt?"

"Ja, selvsagt. Det koster 1300 kroner..."

"Eeh", sier jeg. "Litt dyrt".

En ting er å bli gjort til latter for å kjøre hjem igjen med tom bil, noe ganske annet er det å se tretten hundrelapper fly ut av vinduet i tillegg til bensinpenger, bompenger, tapt arbeidsfortjeneste og fire overprisede kopper kaffe. Leie av tilhenger er selvsagt et ikke-tema. Da måtte jeg ha brukt en feriedag til, for å kjøre tilbake til Oslo for å levere hengeren neste dag.

"Jeg tar den likevel", konkluderer jeg, retter ryggen og skyver berget til bilen. Det er en liten kilometer.

Tenk på et tall. La oss si at bilen rommer 100 kubikk. Det er minst 200 kubikk på tralla. Taket blir selvsagt tatt i bruk først, til den tyngste sofadelen. Så starter utpakkingen av de andre delene, bort med all unødvendig papp og plast, inn i bilen med del etter del. Det er en halv centimeter klaring til taket, førersetet skyves så langt fram som mulig. Men hver smitt og smule kommer med.

Så står man igjen med en tralle full av papp. Sørlendinger lar ikke traller med papp stå igjen på parkeringsplasser, så jeg triller den inn til resepsjonen, svett og fornøyd.

"Kan du ta imot dette", spør jeg høflig og er på vei tilbake da svaret kommer:

"Nei".
"Du får prøve i bytteavdelingen".

Her må man trekke kølapp for å bli kvitt papp. Så er det tau. Jeg har selvsagt ikke med tau til å binde fast kolossen på taket.

"Du finner tau i pakkedisken".
Der er det selvsagt tomt.
"Da kan du få kjøpe i butikken". Heldiggris! Jeg kjøper blått tau i butikken og fester pakken etter alle kunstens regler.

I Drammen stopper jeg for å sjekke bindingsverket. Pappen er i ferd med å blåse av. Jeg kjøper mer tau på bensinstasjonen, men det er minst 2 kilometer langt og må deles. Forsøker først å brenne det av på midten med lighter. Nytteløst. Inn igjen, låne kniv. Feste mer tau.

I Vestfold starter det å regne. I Larvik pøsregner det. Kanskje blir ikke sofadelen på taket våt hvis jeg kjører så fort at vanndråpene ikke rekker å lande?. Det er for sent å kjøpe presenning eller plast. Sofaen er soakwet før jeg kommer til Tvedestrand.

Resten av turen er en reise i anger. Men jeg kommer hjem til slutt, litt over midnatt. Det er fristende å la sofadelen stå på taket til neste vår, så den får tørke, men i anstendighetens navn får man forsøke å få den av. Delen består nå av 30 kilo sofa og 50 liter vann. På mirakuløst vis får jeg vippet den ned, unngår så vidt at den deiser ned på paseret, før jeg skal lirke den gjennom døra. Da tar jeg uheldigvis et forkjært tak, den ene hånda mister taket langs den ene sylskarpe kanten av treverket, smerten iler i fingeren og etterlater seg et dypt kutt. Blodet siler, regnet siler og sofaen er i hus.

Den har enda ikke kommet lenger enn til gangen.

Hjelp! Jeg trenger rett og slett bistand. Jeg står bom fast i barneoppdragelsen og uvitenheten.

Dette er en slik dag da jeg skulle ønske jeg hadde et hus-orakel på peisen, en sånn liten god og trivelig plast-sak i Buddah-størrelse som visste all ting. Gjerne en som man kunne putte penger på, om så skulle være. Og om det i verste fall bare tok sedler, samma det, bare man kunne få riktig svar! For jeg er svar skyldig. Det er ekkelt. I alle fall ikke morsomt. Face to face med husets niåringer, like uvitende som dem. Et riktig svar i dag hadde vært verd en del gryn.

Jeg er ikke kravstor, bevares. Jeg forstår at allvitende orakler ikke vokser på trær, ei heller selges på Finn dott, not. Av og til hadde det holdt med en Per Jorsett i miniatyr på peisen, når man lurer på når Norge faktisk tapte en fotballandskamp sist. Men, ved nærmere ettertanke, hvis jeg bare kunne valgt kun ett eneste,  ville jeg ha foretrukket en mini-Ingrid Espelid på kjøkkenhylla. Til nød Gordon Ramsay i brødskuffen, som jeg kan smelle hardt igjen etter bruk.

Som regel klarer man å svare på barnespørsmål helt alene, uten noen form for hjelp. Fjorårets "Pappa hva betyr bondeknøl" var vel et av de spørsmålene som krevde litt turbo i hjernebarken, men man klarte da å ri av det også. Faktisk kan man bli litt overivrig. For man forstår at man vet noe. Man lærte faktisk noe på videregående. Kunnskapsoverførselen til neste generasjon går som regel som en lek.

Men ikke i dag. Etter kveldsmaten poppet spørsmålet opp.

Men først en avledningsmanøver før jeg kommer til spørsmålet, apropos overivrighet. Mens vi spiser popcorn (ja, det er jo onsdag) og ser på naturprogram om tigere på TV, finner jeg ut at jeg skal agere lærer. Da fortellerstemmen forteller at tigrene markerer sitt territorium, sier jeg kjekt til de små: "Territorium betyr..." Jeg får ikke fullført setningen før den ene skyter lynkjapt inn "Område... Vi vet det, pappa". Ok, sorry, da.

Men det går ikke lang tid etter at tigrene forsvinner før det ekte - og vanskelige spørsmålet kommer fra den ene:

"Pappa, hvilken sang er den mest kjente i verden?".

Relativitetsteorien smeller i frontruta. Tja, hva kan det være? Jeg tenker så det kviner. Her er i alle fall Google maktesløs. Ikke kan jeg ringe en venn heller. Det må jo være noe engelsk, noe internasjonalt. Noe som store folkegrupper har et forhold til, og helst over mange tiår. Hva jeg svarer? Ikke le nå...

"Kanskje det kan være Amazing Grace?". Fire vidåpne øyne stirrer på meg, komplett uforstående, to brede smil. "Nei, den har vi jo aldri hørt om!", sier den ene.

Så sier den andre: "Kanskje Alicia Keys?".

"Neeei, jeg tror nok ikke akkurat det", avfeier jeg. Trøste og bære. Det var jo ikke et hederlig forsøk engang.

"Hannah Montana, da", spør den andre oppriktig.

Dette er en av de gangene man klarer å svelge en latter - med hell. Heldigvis! For Hannah Montana har nesten flyttet inn hos oss.

Jeg feier innom Beatles, med like dårlig resultat. "Michael Jackson, der har vi det", sier jeg. Det er nok noe av ham, men jeg kommer ikke på nøyaktig vilken låt det skulle være, og spinner videre.

"We are the world!" Den er det nok, sier jeg. De rister på hodet. Ok. Madonna, muligens, sier jeg, før jeg får en ny genial tanke og endelig konkluderer: "Det er sikkert en sang av Frank Sinatra".

"Hæ? Henne har vi i alle fall aldri hørt om".

...

Like langt altså. Hjelp...! Anyone?

"Nå er vi de siste jentene i klassen som ikke har rullesko". Det var fredag. Det hadde vært fred.

Utsagnet fra den ene niåringen kom som en konstatering. Ikke med mas eller grining, verken foran eller bak. Ingen bønnfalling eller krav. Det var bare en forsiktig smyger.

Jeg kunne ha replisert "Hva så?". For det er ingen menneskerett å følge strømmen. Ikke husker jeg at Jon Blund sa noe om rullende sko da han kavet om barns rettigheter. Men som far har man medfødt empati. Og så tenker man et øyeblikk på Apaschesykkelen som man selv aldri fikk. Ofte er valg veldig enkle.
 
"Vet dere hva? I morgen drar vi til senteret og kjøper rullesko", sa jeg. Fiire dådyrøynene ble plutselig dobbelt så store. I ett år har de ønsket seg noe som de var nesten helt sikre på at de aldri kom til å få. Hver dag har de trasket til skolen på ordinære flate sko, mens venninnene ruller forbi. Så snur pappaen plutselig kappen etter sønnavinden! Niåringene hadde stjerner i øynene helt til de sovnet den kvelden.

Det er ikke overflod av sko i huset vårt, men vi har nå hvert vår par, til ulikt føre. Det hadde ikke min bestemor. Hun vasset i snø på vei til skolen uten annet på beina enn tresko, like etter forrige århundreskifte. Nå er det Nike meg her og Puma meg der, borrelåser og blinkesko. Og i fjor var det en utspekulert fyr som fant på å sette hjul under barneskoene. Jeg er ikke et øyeblikk i  tvil om at det må ha vært en mann, for menn tenker ikke lenger enn til utgangsdøra. En kvinnegründer, derimot, hadde nok analysert og vurdert og konsekvensutredet og sikkert kommet fram til at faren for søksmål nok var mer overhengende enn sjansen for fet bankkonto.

Så skal man altså handle nye sko på lørdag. Men etter å ha trålet tre skobutikker forstår man at nei, her er det ikke noe å hente. Skobutikkene vil ikke være med på leken. Ellers så har de gjennomskuet det. Uansett, de har tydeligvis nektet å ta inn selvmordsskoene. Derfor selges rullesko kun på leketøysbutikker. Og bare i èn farge. Lilla. Jeg hater lilla. Og så kommer de med løse hjul, uten bruksanvisning. Når man er så lite teknisk anlagt som meg, neker man selvsagt å forlate butikken før man får hjelp til å montere hjulene.

Bak disken står en ung ekspeditrise - og en ikke fullt så ung. Jeg og den unge trykker fortvilet på hvert vårt hjul. "Bruk makt", sier gamla. Hun er sikkert gift med Tor og er på vei for å finne hammeren.

Men omsider kommer åtte hjul på plass. Så er lykkens time kommet, og fire stankelbein seiler ut av døren. Lykke måles vel egentlig ikke i penger, men det hjelper når det er halv pris. Og når takken kommer i form av "Du er verdens beste pappa" tre-fire ganger på rad, med påfølgende klemmer, ja da kan man godt forsvare en halv dagslønn, både før og etter skatt.

Så drar vi umiddelbart til kirken. Mammon er nemlig invitert til lørdagshandel i sakristiet, og vi har for en gangs skyld god tid. Alle niåringene som går på kirkens geniale dåpsopplæringsprogram med det underfundige navnet "Tros" har fått lov til å selge brukte leker på kirkens aktivitetsdag. Bak hvert sitt bord står de oppstilt med lekene og prislappene sine. Mine to får et bord på deling, for de deler jo alt uansett. Folk strømmer til. Og pengene ruller inn, for ungene handler mest av hverandre, og gjenstander som har sett sine beste dager får slett ikke hvile i fred. Det er gjenbruk på høyt nivå.

Småjentene mine er så store og ansvarlige at de styrer sjappa sjøl, men jeg observerer nå innimellom at det ligger noen sedler i pengekassa. Til slutt er nesten alle kosedyrene og lekene solgt ut, etter at prisen for de siste ble satt ned til 1 krone stykk, og pappa er selvfølgelig sjeleglad for å slippe å dra med seg fire poser gamle leker hjem igjen.

Så er det tid for å telle penger. Og så føler jeg ansvar for å være litt finansminister og litt utviklingsminister, for Kirkens Nødhjelp var inne i bildet, hadde jeg fått vite, og de er ikke til å spøke med.. Gjengen med niåringer hadde på forhånd fått vite at "Dere kan beholde alle pengene selv, men det er fint hvis dere gir litt til Kirkens Nødhjelp". Vi teller opp. 320 kroner. Jeg stusser et øyeblikk på at det ikke var blitt mer cash ut av det store lasset, jeg syntes så tydelig jeg hadde sett flere store lapper, men ok. Greit nok. Så tar jeg styringen for å være litt diplomatisk. "Hvis dere beholder 100 kroner hver, så kan dere gi 130 til Kirkens Nødhjelp. Høres det greit ut?". Ja, det hørtes greit ut. 130 kroner blir høytidelig lagt i den store kassa.

I kampens hete er det ikke lett å huske alt. Det er først etter at det er for sent man husker. Plutselig kommer jeg på at jeg har glemt å trekke fra vekslepengene de hadde hatt med hjemmefra. Det var 70 kroner. Og så var det hundrelappen som storebroren hadde spurt om de kunne passe på. Den skulle jo han ha igjen. Av overskuddet på 200 kroner var det nå bare 30 kroner igjen. Og så hadde jeg selv lagt ut 20 kroner en gang til vekslepenger. Plutselig var det store overskuddet krympet inn til 10 kroner. Ti kroner på deling! 5 kroner til hver...

Så sier plutselig den ene: "Jeg glemte å si det, men det kom en dame med en bøsse og samlet inn penger til Kirkens Nødhjelp, mens jeg satt alene i butikken". "Javel", sa jeg. "Ga du noe til henne da?". "Ja, jeg ga alle de store lappene vi hadde fått inn da." "Hvor mye var det, da?" "Det var 450 kroner...".

Det var nok ikke for ingenting at Jesus kastet ut pengevekslerne fra tempelet i fordums tid, tenker jeg. Tom for penger og tom for leker går vi hjem. Det vil si, jeg går, de to små ruller. Fra kirken er det en liten bakke, og for hun ene, den barmhjertige, ruller skoene fortere og fortere. Så letter hun fra bakken.

Armer og bein flyr i fire retninger, hun svever et lite øyeblikk, men så slår tyngdekraften inn og hun deiser i asfalten. Rett på halebeinet, fra en meters høyde. Det ser svinaktig vondt ut, og ja, det gjør grisevondt og tårene renner uhemmet.

På kvelden blir det verre, hun griner halvannen time i strekk, det er så vondt at hun nesten ikke kan ligge. Det blir en sein kveld, fylt med Paracet og telefonkonsultasjon med legevakta, sitte i fanget og trøste og vente på at timene skal gå.

Rulleskoenes feil. Min feil. Den hersens oppfinnerens feil.

Men mandag er det bra igjen, og rulleskoene skal på. Alt det vonde er glemt, og kry som to høner flyr de avgårde til skolen.
Tirsdag kommer det mail fra skolens administrasjon. "Vi henstiller alle foreldre til å begrense bruken av barnas rullesko".

Tror Kirkens Nødhjelp skal få et par sko å gå på neste år.

Kan man smelle to grytelokk kraftig sammen for å vekke husets minste syvsover?

Synes jeg hører Obama si: "Yes, we can". Ja, selvsagt kan man! Det er ikke spørsmål om man "kan", men om man "bør". For er det riktig i forhold til barneoppdragelse og menneskerettighetene og FN og NATO? For her er det snakk om sørlandske, saktmodige forhold. Og man vil jo helst ikke ha barnevernet på nakken.

Dette praktiske - og forøvrig også etiske - dillemma var dagens store samtaleemne. Hun som ble vekket, offeret, var en av husets tvillinger. Niåringen skvatt en halvmeter i været og landet vel ikke ordentlig før utpå ettermiddagen. Hardt og brutalt, men meget effektivt.

Hun som brukte den kreative vekkerklokken, storesøster på 18, mente selvsagt at metoden var på sin plass. Ikke bare var hun møkklei av at lillesøstera aldri ville stå opp, men kanskje mer oppgitt over opphavets unnfallenhet. Derfor tok hun grytene i egne hender. (Og siden hun sannsynligvis skal flytte på hybel til høsten er det jo greit å gjøre seg kjent med kjøkkenredskapene).

Terrorhandlingen skjedde for noen måneder siden, men kom på tapetet igjen i dag. Årsaken var ordet "initiativ". Vi har nemlig vært på biltur i dag. Vi kjørte langt og lenger enn langt, brukte masse kullos bare for å få en fire-barn-sammen-på-tur-med-pappa-opplevelse i påsken. Da vi kom til Lindesnes fyr kunne vi ikke komme lenger.

Det var en fin tur. Og under middagen takket storesøster pappaen sin for det gode initiativet.

"Hva betyr inta.., inatta, ... æsj, jeg klarer ikke å si det", repliserte tvilling nummer to.
Så var det forklaringstid.
"Hvis dere er kommet hjem fra skolen alle fire, før jeg er kommet hjem fra jobb, og du sier til de tre andre: Nå kan vi rydde inn og ut av oppvaskmaskinen, da har du tatt et godt initiativ", sa jeg.
"Var det et hint", sa storesøster.

Så dukket grytelokk-episoden frem fra glemselen. Eller, ikke fra glemselen, for ingen av de involverte har glemt episoden, og kommer vel neppe til å glemme den heller. For det var et så høyt KA-BOM at om salige Richter hadde vært til stede ville han ha vært nødt til å justere skalaen sin. Men det var i alle fall et genialt eksempel på initiativ.

Syvsovertvillingen har nemlig ikke sett det store poenget i å stå opp om morgenen. Det hjelper ikke å slå på lyset, det hjelper ikke å dra opp rullegardinene og det hjelper selvsagt ikke med et forsiktig "Nå er det morgen".

"Jeg må bare få ut søvnen av øynene", sier tvillingsøsteren i overkøya. Det tar ett minutt, så er hun på beina. Men for Tornerose i underkøya sover minuttene videre. "NÅ må du stå opp", litt strengere, er fase to, deretter kommer både fase tre og fase fire og fase fem - for hver gang blir det flere store bokstaver i setningen.

Etter å ha vært vitne til sirups-vekkingen fra sidelinjen, var det ikke til å undres over at storesøster valgte sin egen vri da hun endelig fikk sjansen. Det var planlagt at hun skulle vekke dem, og de hadde nok forventet å få litt ekstratid, som vanlig. Men dengang ei. Storesøster åpnet døra, smadret grytelokkene verre enn Kaizers og ble selvsagt møtt med hyl og skrik og protester. "Ja", sa hun "Jeg skal slutte når dere står opp". Det tok flere minutter med skrimmel-skrammel fra døråpningen. Men metoden virket. I månedene etter har fru sovegodhjerta som regel stått opp samtidig med søstera, av og til også tidligere. Jeg tror sannelig B-menneske-genene ble skremt ut av vinduet den skjebnesvangre morgenen.

Nå er forsåvidt ikke tvillingene helt ukjent med grytelokk. Da de var 14 dager gamle var jeg alvorlig bekymret for at de var døve. De reagerte ikke på lyd, de lå i hver sin liggetsol og sov søtt, mens jeg ropte og skrek, uten at det kom noen reaksjon. Jeg så ingen annen råd, og hentet grytelokkene. Det var siste utvei, hjertet banket og jeg tenkte at det var nå eller aldri. Jeg stilte meg bak dem og slo så hardt jeg kunne. De leet ikke på en muskel. Frykten manifesterte seg til et stort mørkt hull. Men selvsagt; allerede dagen etter kom beviset på ørene virket som de skulle. Kanskje hadde de bestemt seg for å spille meg et puss, hvem vet. Hørte, det gjorde de, men immune mot grytelokksmell, nei, ikke akkurat.

Nå brukes grytelokkene bare der de skal, på kjøkkenet. Ute er de 81 centimetrene med snø på terrassen redusert til skarve 7-8 centimeter på en liten flekk. Det er altså vår, og vanskelig å være upåvirket.

"Hvilken årstid liker du best, pappa", spurte en av småttingene i dag (ikke Tornerose, men den andre).
"Jeg tror det må bli våren", sa jeg. "Du, da?"
"Vinteren og våren", svarte hun.
Og la til: "Høsten er så grå og trist. Og om sommeren er det mygg og flått, og så sier vi "Nå er det altfor varmt".

Vi får nyte våren mens vi kan. Som en av mine facebookvenninner så beskrivende sa: "Næmmen sjå: krokosmakronene spretter i hagen".

I dag har jeg bare to ting å si: 1: Ros. 2: Kari.

Vi har vært på foreldremøte på skolen. For første gang var jentene med, stas det, for tredjeklassinger som aldri har sett et lærerværelse fra innsiden før. Lærer Kari åpnet opp døren, og smilte. Først inn med den ene, mens den andre ventet, så inn med den andre tvillingen. Litt sånn skytteltrafikk. De snakket, jeg lyttet. Og smilene smittet.

Halvtimes-møtene gikk fint, de. På vei hjem sier plutselig den ene gullklumpen noe som jeg håper jeg aldri glemmer. Først og fremst fordi det var så fint. Men ikke minst fordi nettopp hun ikke har hatt det så enkelt på skolen. De første to årene var det mye tårer. Men det endret seg i høst. Hvorfor har jeg vel egentlig ikke fått noe klart svar på, før i kveld.

"To ganger har Kari sagt at jeg er en mattemester", sier hun fra baksetet. Og så legger hun til:
"Det er koselig å få ros. Det kiler liksom i magen".

Må alle lærere være som Kari. Og må vi alle kjenne akkurat den kilingen i magen.